I Grunnloven § 63 finner vi regler som angår stortingsrepresentanters plikt til å motta valg. Bestemmelsen må forstås slik at en stortingsrepresentant verken kan fritas for eller frasi seg plassen før valgperioden er slutt. Dette er også kjent som stortingsrepresentanters ombudsplikt, og som ombudsmann har representanten en plikt til å motta og utøve dette vervet. Plikten er likevel ikke absolutt, og over tid har det i praksis utviklet seg ulike fritaksgrunner. I denne avhandlingen foretar jeg en rettshistorisk og rettsdogmatisk analyse av Grunnloven § 63. For å forstå ombudspliktens innhold er det nyttig å sammenligne med våre skandinaviske naboland, som har valgt andre løsninger for sine folkevalgte. Derfor foretar jeg også en komparasjon av korresponderende regler i Sverige og Danmark. I den komparative analysen vil jeg sammenligne de tre skandinaviske landene basert på følgende to faktorer: For det første plikten til å stå i vervet og for det annet muligheten til å frata noen vervet som folkevalgt. Det gjøres en avgrensning mot en rettshistorisk redegjørelse for disse to landene, da de er ment å fungere som et komparativt innslag som belyser vår egen ombudsplikt. Stoffet egner seg også for de lege feranda betraktninger, og de har jeg skilt ut i eget, avsluttende kapittel om rettspolitiske betraktninger.