Da foretaksreformen ble innført 1.januar 2002 ble tilknytningsformen mellom stat og sykehus endret. Fra å være et delt politisk ansvar mellom 19 fylkesting og Stortinget ble sykehus nå organisert i statlige foretak med folkevalgt styring lagt til Stortinget alene. Reformen var en del av regjeringens Program for fornyelse av offentlig sektor (1) og kombinerte et sentralisert statlig ansvar med et desentralisert styringssystem. I kjølvannet av reformen har det vært rapportert fra helsepersonell og ledere på lavere nivåer om lite handlingsrom, effektiviseringspress, økende rapporteringsplikt og byråkratisering. Parallelt mener toppledelsen i de nye foretakene at reformen overordnet har vært vellykket. Vi har studert endringer forholdet mellom helsepersonell og administrativ støttestab under og etter 15 år av reformen. Før reformen kunne dette forholdet beskrives ved en eksponentiell formel som innebar at andelen støttepersonell økte med enhetens størrelse, og således representerer et hierarkisk system som en kan finne igjen i flere biologiske systemer. Etter reformen er forholdet uavhengig av sykehusenes størrelse (eksponenten = 1). Samtidig har antall ansatte uten helsefaglig utdanning økt kraftig i den sentrale delen av helseforetakene og sannsynligvis skapt et økende antall rapporteringskrav til lavere nivåer. Når disse nivåene samtidig har mistet lokal administrativ støtte, er det grunn til å tro at helsepersonell ved store sykehus nå må bruke større andel av sin tid på ikke-kliniske oppgaver