Bakgrunn: Fastlegeordningen ble innført i Norge i 2001, som et resultat av en lang politisk prosess som startet med i 1989 med «Røynsler med lova om helsetenesta i kommunane». Før ordningen ble innført ble det gjennomført et fastlegeforsøk, der det ble høstet verdifulle erfaringer og viste seg å være fullt mulig tilpasse et listepasientsystem i Norge. Formål og problemstillinger: Formålet med denne oppgaven er å studere bakgrunnen for innføringen av fastlegeordningen i Norge. Mer spesifikt vil oppgaven gjøre rede for den historiske bakgrunnen for legevirksomhet i primærhelsetjenesten i Norge, og dernest identifisere argumenter, standpunkter og målsettinger knyttet til innføringen av fastlegeordningen. Metode: Oppgaven er basert på litteratur som er identifisert gjennom søk etter relevante kilder, rapporter og utredninger om fastlegeordningen og legetjenester i primærhelsetjenesten. Oppgavens primærkilder er hovedsakelig på offentlige dokumenter, som stortingsmeldinger, odelstingsproposisjoner mv. fra Stortinget, samt søk på nettsidene til Legeforeningen Resultater/diskusjon: Fastlegeordningen ble innført i en tid da brukerperspektivet fikk økende oppmerksomhet, og kontinuitet var i vinden. Mange ønsket seg en fast lege. Samtidig var det daværende systemet komplisert, med mange ulike avlønningsformer for legene, noe som skapte usikkerhet for både leger og pasienter. Samtidig var det vanskelig for myndighetene å holde styring på utgiftene til legetjenestene. Fastlegeordningen både utvidet og begrenset autonomien til legene som profesjon. Allmennlegene måtte ha liste for å etablere seg, og det ble satt klare føringen for hvordan de skulle etablere sin praksis, men samtidig fikk de formalisert sin posisjon som portvokter og koordinator i primærhelsetjenesten. Det er vanskelig å rekruttere og holde på fastleger, som opplever at deres arbeidsoppgaver blir stadig mer omfattende og mange vurderer å slutte. Konklusjon: Fastlegeordningen styrket legens posisjon som portvakt og koordinator i primærhelsetjenesten, men bidro til å gi Staten mer kontroll med legene. Fastlegekrisen må dels forstås som er resultat av hvordan man valgte å organisere legetjenestene i primærhelsetjenesten fra 2001, gjennom individuelle avtaler med den enkelte lege, og en finansieringsmodell med stor vekt på aktivitetsbasert finansiering.