Denne avhandlingen har søkt å belyse styreansvaret i aksjeselskapsretten fra aksjeeiers og kreditors ståsted. Tapene som påføres, deles i praksis på den ene side opp i tap som er lidt direkte som følge av et styremedlems culpøse handlinger eller unnlatelser (såkalte særtap), og på den annen side indirekte tap som aksjeeier og kreditor lider som følge av at selskapet er påført tap. Hvilke typer tap det er tale om, er avgjørende for å definere aksjeeiernes og kreditorenes rådighet over erstatningskravet. Dersom det er tale om et indirekte tap, må dette tapet i utgangspunktet kreves dekket av selskapet eller dets rettsetterfølger, konkursboet. Krav om erstatning for særtap kan fremmes direkte av aksjeeier og kreditor selv. Indirekte tap anses som tap som følge av aksjeeiernes og kreditorenes respektive andeler av selskapsinteressen. En sentral utfordring blir derfor sondringen mellom hvilke tap som følger av brudd på selskapsinteressen og ikke. Begrepet selskapsinteressen er ikke entydig, og dessuten er det tale om et dynamisk begrep. Å benytte begrepet som utgangspunkt for avgjørelsen om et tap er å anse som selskapets tap eller ikke, kan dermed være uheldig. Det påståtte tapet som har oppstått hos aksjeeier eller kreditor, må følgelig vurderes konkret. Aksjonærene og kreditorene er i utgangspunktet bundet av selskapets skadeoppgjør og konkursboets beslutning om å forfølge et erstatningskrav eller ikke. Det finnes imidlertid noen unntak for dette der aksjeeier og kreditor, under visse forutsetninger, kan påtvinge selskapet og konkursboet til å likevel forfølge erstatningskravet. Dette gjelder der særlige hensyn gjør seg gjeldende, som myndighetsmisbruk, minoritetsvern og om vedtaket er begrunnet i feilaktige opplysninger. En viktig forutsetning er at et slikt søksmål ikke kommer noen enkeltaksjonær eller enkeltkreditor til gode alene. Søksmål som er fremmet som følge av tap for selskapet må komme kreditorfellesskapet eventuelt samtlige aksjonærer til gode. Det har vært uavklart om det har vært forutsatt i aksjelovene om aksjeeierne og kreditorene har en selvstendig hjemmel til å fremme andel av tap som har rammet selskapsinteressen. Særlig har det vært pekt på at en slik forutsetning kan synes forutsatt i asl. § 17-6. Opprinnelig var ikke en slik mulighet utelukket av lovgiver, men i Bastesen-dommen ble det avklart av Høyesterett at en slik forutsetning ikke forelå. Høyesterett åpner likevel for at aksjeeier og kreditor kan fremme indirekte tap med grunnlag i andre ansvarsgrunnlag enn erstatningsreglene i aksjelovene. Et grunnlag kan være alminnelige erstatningsrettslige regler. Eksempelvis benytter mindretallet i Skiltmaker-dommen seg av skadeerstatningsloven § 3-1 som ansvarsgrunnlag. En videre avklaring av dette gjenstår, men det kan tenkes gode grunner for at en slik løsning bør eksistere.