Innledning: Pasienters rett til informasjon er hjemlet i pasientopplysningsloven. Fra offentlige rapporter og spørreundersøkelser vet vi imidlertid at pasienter får for lite informasjon om bl.a legemidlene og behandlingen på sykehuset, og de fikk for lite informasjon om hva som skulle skje etter utskrivelsen. Studier viser at alle overføringer av legemiddelinformasjonen i helsevesenet gir stor risiko for feil, og det er viktig at det skjer en forbedring når det kommer til samhandling mellom sykehus og fastlege. Misforståelser knyttet til legemiddelinformasjonen kan føre til at legemidler ikke blir brukt på en riktig måte, noe som kan resultere i sykehusinnleggelse. I tillegg kan en redusert forståelse av legemiddelinformasjonen være med på å skape en usikkerhet hos pasienter, noe som kan resultere i lav etterlevelse. Lav etterlevelse av behandling av kroniske sykdommer er et verdensomspennende problem. Konsekvensene av lav etterlevelse for langtidsbehandlinger er dårlig helse og økte helsekostnader. Hensikt: Hensikten med studien var å beskrive hvilken informasjon om legemidler og legemiddelbruk pasienten opplevde at de fikk ved utskrivning fra sykehus, når de intervjues i løpet av de første ukene etter utskrivningen. Dette var for å identifisere hvilke informasjonsbehov pasientene hadde knyttet til egen legemiddelbruk. Vi ønsket også å undersøke pasientens faktiske legemiddelbruk og forståelse av legemiddelinformasjonen etter utskrivning. Metode: Dette var en kvalitativ studie i form av semistrukturerte intervju. Studien inkluderte pasienter som skulle skrives ut fra Generell indremedisinsk, Nyremedisinsk og Hjertemedisinsk avdeling, ved Oslo Universitetssykehus, Ullevål. Intervjuene ble transkribert og deretter analysert ved hjelp av Malteruds metode for systematisk tekstkondensering. Resultat: Deltakerne var reflekterte og hadde god kunnskap om egen legemiddelbehandling, og de følte seg ansvarlig for egen legemiddelbruk. Legemidlene gjorde at hverdagen fungerte og at man kunne leve som normalt. De fleste av deltakerne hadde opplevd en positiv effekt av legemiddelet, men noen hadde opplevd utfordringer knyttet til etterlevelsen. Utfordringer kom i forbindelse ved håndtering av legemiddelet eller bivirkninger, manglende forståelse av sammenheng mellom behandling og sykdom. Dette hadde deltakerne håndtert på forskjellige måter. Noen hadde kontaktet helsepersonell, mens andre hadde valgt å avslutte behandlingen på egen hånd. Kontroll var viktig for deltakerne, og de fikk kontroll gjennom å ha system og lage egne lister, noe som igjen skapte trygghet. Selv om mange av deltakerne var fornøyd med legemiddelinformasjonen ga flere uttrykk for de hadde et behov for grundigere informasjon, for eksempel de ville vite om mulige interaksjoner, grunnen til de fikk legemidlene, hvordan de skulle bruke legemiddelet, hvilken effekt det hadde. Denne studien er en del av en større studie hvor det også er en kvantitativ del. Flere av deltakerne fortalte at skriftlig legemiddelinformasjon var veldig viktig, og at en oppdatert medisinliste var veldig god legemiddelinformasjon. Det var viktig for deltakerne at oppfølgingen av legemidlene skulle bidra til at de fikk vite at legemidlene virket slik de skulle og at de ble bedre. Deltakerne benyttet stort sett pakningsvedlegget, apoteket og fastlegen for å finne informasjon om legemidlene etter utskrivelsen fra sykehuset. I tillegg fortalte deltakerne at de hadde tillit til systemet, og de mente at tryggheten var bygget på tilliten til legen. Diskusjon: Deltakerne i studien hadde god kunnskap om legemidlene og de hadde kontroll på legemiddelbruken gjennom det å ha system (eksempel dosett) og selvlagde lister. Trygghet var viktig for deltakerne. Dette stemmer overens med andre studier. Deltakerne følte seg komfortable når informasjonen ble gitt på en tilfredsstillende måte, der deltakerne var fornøyd med å få informasjon om hvilke endringer de hadde gjort med legemidlene og hvorfor legemidlene ble endret. Selv om de fleste var fornøyd med legemiddelinformasjonen så var det noen som gav uttrykk for at de kun ble fortalt at de skulle ta legemiddelet. De skulle ønske at de fikk mer informasjon om legemidlene fordi de ville ha økt kunnskap og forståelse for legemidlene siden det skapte trygghet. Økt kunnskap og forståelse for legemidlene kan bidra til bedre etterlevelse og kvaliteten på behandlingen. Skriftlig legemiddelinformasjon framstod som viktig for deltakerne fordi de ikke husker alt som ble fortalt og de ville ha den viktigste informasjonen etter utskrivelsen. Dette er fellestrekk med flere studier. Deltakerne har tillit til systemet, og tillit skapes av måten legen formulerte seg på gjennom samtale med dem. Pakningsvedlegget og apoteket er viktige kilder til informasjon støttes av resultatene fra den kvantitative delstudien. Dette kan imidlertid avhenge av deltakernes kunnskap og erfaringer. Konklusjon: Resultatene fra studien danner et bilde en gruppe veldig reflekterte legemiddelbrukere som har god kunnskap om egen legemiddelbehandling. Trygghet kommer frem som viktig for deltakerne. De oppnår denne tryggheten når de har kontroll på legemiddelbruken, ved å lage lister og ha et system. De vil, som legemiddelbrukere, leve normalt på lik linje med andre mennesker. Legemiddelinformasjonen bidrar til økt kunnskap og forståelse om legemidlene. Deltakerne vil vite hvilke legemidler de bruker, hvilken effekt legemidlene har, hvordan de skal bruke det, grunnen til de fikk legemidlene, få vite om interaksjoner og hvor lenge de skulle gå på legemiddelet. En økt kunnskap og forståelse om legemidlene fører til at det blir lettere å håndtere legemidlene, noe som skaper en trygghet hos pasientene og kan bidra til økt etterlevelse. Selv om de fleste av deltakerne var fornøyd med legemiddelinformasjonen, så sitter man igjen med et inntrykk av at det ikke er et stort fokus på legemiddelinformasjonen på sykehuset. Deltakerne har tillitt til helsepersonell, og vet at de sitter med god kunnskap om legemidlene. Det er viktig at helsepersonell bidrar til at deltakerne får en tryggere hverdag som legemiddelbrukere.