Det er drøyt 25 år siden vi fikk internett. Lokalhistorikere hadde da allerede begynt å bruke EDB – elektronisk databehandling, som det het den gang – til å organisere stoffet. Internett ble også raskt tatt i bruk, og vi har fått en rekke digitale publikasjoner innen lokalhistoriefaget. I 2008 ble Lokalhistoriewiki lansert, med en målsetning om å bli en plattform for en ny type bygdebøker. Etter å ha arbeidet med digital formidling av lokalhistorie siden midten av 2000-åra, kom jeg fram til at det var på tide å se nærmere på resultatene så langt. I denne oppgaven tar jeg derfor for meg den digitale bygdebokas utvikling – bygdebok i bred forstand, det vil si både gårds- og slektshistorie, by- og kommuneleksika og allmenn bygdesoge. Med en forankring i lokalhistorisk teori og praksis før internett ser jeg på hvordan de digitale løsningene har utvikla seg. Flere konkrete prosjekter er gjennomgått for å finne svar på hvordan den lokalhistoriske litteraturen arter seg i digital versjon, og hvordan lokalhistorikernes arbeidsmetoder endrer seg når man går over til en ny plattform. Målsetningen for oppgaven har vært å finne ut hvor vi har kommet, sett i lys av tankene og planene som ble presentert gjennom 1990- og 2000-åra – og så å se på hvordan vi best kan fortsette herfra. Gjennom arbeidet med denne oppgaven har det vist seg at mange av de utfordringene som ble trukket fram i internettets første år, har blitt besvart på gode måter. Ikke minst gjelder dette spørsmålet om organisering av gårds- og slektshistorie. Den tradisjonelle modellen med matrikkelgården som hovedenhet ikke fanger opp nye bosetningsmønstre, og kravet om inkludering av alle har ført til at prosjekter har blitt så store at de er vanskelige å håndtere. Ved å bruke digitale løsninger kan man bryte opp strukturen og lage mer fleksible presentasjoner som både kan fange opp det historiske og det nåværende bosetningsmønsteret. Også problemene med omfang finnes det løsninger på. Når man ikke er bundet av hva man får plass til mellom to permer er det ikke lenger noe problem å få plass til alle, og når mye av arbeidet med kartlegging og registrering kan gjøres på dugnad er det også mulig å få dem med. Her kommer også et spesielt fortrinn ved wikiløsningen inn – det er mulig å endre på alt, slik at man gradvis kan bygge opp en helhet. Trykkefristen finnes ikke lenger; det man ikke får tid til i dag kan godt gjøres i morgen. Så langt har veien i stor grad blitt til mens vi har gått. Selv om det til dels er en styrt utvikling, har teknologiske endringer ofte hatt vel så mye innflytelse som faglige vurderinger. Når erfaringene nå oppsummeres og drøftes, gir det en mulighet til å ta kontroll over prosessen. Da kan vi utnytte de positive sidene ved digitalisering fullt ut.