Denne masteroppgaven utforsker sykepleieprofesjonen i en endringskontekst. Problemstillingen omhandler hvilke oppgaver et responssenter inneholder og den profesjonelle ekspertisen som bør være sikret inne i responssenteret, for å best håndtere oppgavene. Denne tematikken fordrer en utforskning av kompleksiteten og den fundamentale usikkerheten som preger teknologiske etableringstiltak i hjemmetjenestene i Norges kommuner. Masteroppgavens empiri er kvalitativ, med hjemmetjenesten til en by-kommune som case. Dette caset egner seg for studien ettersom den fremhever sykepleierens utfordringer i hjemmetjenesten i dag. Caset kan fortelle oss om et område i offentlig styring som preges av høy differensiering og hvordan sykepleierens selv reflekterer på egen rolle i hjemmetjenesten. Studien inneholder 9 semistrukturerte intervjuer med strategisk valgte informanter som har bredt spenn i arbeidsoppgaver, arbeidsstillinger og nærhet til det faktiske prosjektet. Denne studien gir god innsikt i hvordan sykepleiere ser sitt profesjonelle selv i hjemmetjenesten i dag, og hvordan en ny kobling mellom oppgaver og egnet profesjonell ekspertise kan påvirkes av dette. Som teoretisk konsept er profesjonelt skjønn satt opp mot vurderingsarbeid inne på responssenteret. Ettersom det skal være et reaktivt responssenter argumenterer jeg for at sykepleiere kan sikre god utførelse av alarmhenvendelsene fordi de er gode skjønnsutøvere sammenlignet med andre klinikere (Kirkebøen, 2013). Implikasjonene for denne studien er hvorvidt spesifikke erfaringer vil få mer betydning i kobling mellom utdanning og arbeid ettersom Smeby (2008) argumenterer for at utdanning har mindre overføringsverdi når det kommer til instrumentelle og kognitive ferdigheter. En annen implikasjon er hvordan sikring av en så spesifikk profesjonell ekspertise ekskluderer mulige egnede ansatte som på tross av manglende sykepleierutdanning har et erfaringsrepertoar som egner seg til arbeid på reaktive responssenter.