Hensikten med denne masteroppgaven var å kartlegge og fremstille en oversikt over hva ungdom med utviklingshemming gjorde av fysisk aktivitet på fritiden. Det blir nevnt at mennesker med funksjonsnedsettelser (psykisk og fysisk), er mindre representert i idrettslag. På bakgrunn av dette ble jeg interessert i å undersøke hvor mye av aktiviteten som var organisert og hvor mye som var egenorganisert. Jeg ønsket også å studere om det var noe forskjell i aktivitetsvalg og organiseringsform mellom de ungdommene som hadde støttekontakt, og de som ikke hadde støttekontakt. Ut fra disse tankene landet jeg på følgende forskningsspørsmål: Hvilke former for fysisk aktivitet driver ungdommer med utviklingshemming med på fritiden? - Hvor mye av den fysiske aktiviteten baseres på organiserte aktiviteter sammenlignet med uorganiserte aktiviteter? - Hvilken sammenheng har støttekontakt for forekomst og organiseringsform av fysisk aktivitet? For å undersøke dette ble det gjennomført en spørreundersøkelse på ungdom med utviklingshemming mellom 15 og 20 år. Ungdom fra ulike skoler i Oslo, Akershus og Østfold ble invitert, og 35 informanter fra Oslo og Østfold takket ja til å delta. Det ble gjennomført deskriptive analyser for å få oversikter over populære aktiviteter og idrettsanlegg, samt krysstabeller for å studere forskjeller mellom kjønn, støttekontakt og deltakelse i organisert idrett. Resultatene fra undersøkelsen viste at fotturer generelt var den mest foretrukne aktiviteten. Det viser seg også at svømming og benyttelse av svømmehall er svært godt representert i denne undersøkelsen, noe som ikke har vært like populært i andre studier. Funnene viser ingen kjønnsforskjeller i aktivitetsnivået, men det kan tyde på at gutter driver mer med ball- og lagspill enn jenter. Ungdom med utviklingshemming er i denne undersøkelsen like godt representert i idrettslag som den øvrige befolkningen i tilnærmet lik alder. Studien viser også til funn der flere av de som deltar i organisert idrett syns at fysisk aktivitet er gøy, og flere er opptatt av aktivitetens helsefremmende effekter. Resultatene viser at mye av aktiviteten på fritiden også skjer på egenhånd, under såkalte egenorganiserte aktiviteter. Her var fotturer og dansing hjemme eller hos venner de mest attraktive aktivitetene. Resultatene fra undersøkelsen fant tendenser til forskjell i valg av aktiviteter og organisering mellom de som hadde støttekontakt og de som ikke hadde støttekontakt. Ungdom med støttekontakt gikk oftere på fotturer og skiturer, samt svømte oftere enn ungdom uten støttekontakt. Motsatt viste funnene at ungdommene som ikke hadde støttekontakt oftere benyttet seg av fotballbane og ballbinge. Det ble også påvist en forskjell der ungdom med støttekontakt er mer representert i idrettslag enn informantene uten støttekontakt. Til tross for tendens til forskjell ble det ikke her påvist signifikante forskjeller. Det ble likevel påvist en signifikant forskjell der informanter med støttekontakt oftere er aktive med foreldrene sine, enn informantene uten støttekontakt.