Formål: Hovedformålet med oppgaven var å sammenligne behandlingen av kalsiumfosfatbalansen hos hemodialyse (HD)-pasienter ved Sykehuset Levanger (SL) og dialysesatellittene i Helse Nord-Trøndelag (HNT). I tillegg ble det undersøkt om de ulike behandlingsenhetene, som HD-pasientene benytter, hadde korrekte og samstemte legemiddellister. Videre ble etterlevelsen av fosfatbindere for pasientene og eventuelle årsaker til dårlig etterlevelse ble kartlagt. Metode: Integrated Medicines Management (IMM) modellen ble benyttet ved legemiddelsamstemming (LMS) og legemiddelgjennomgang (LMG) på HD-pasienter i HNT. Identifiserte uoverensstemmelser ble klassifisert og klinisk relevans ble vurdert. Under LMG ble det funnet legemiddelrelaterte problemer (LRP) i forbindelse med kalsiumfosfatbalansen, undersøkt om pasientene lå innenfor internasjonale retningslinjer for blodprøveverdier av kalsiumfosfatbalansen, og hvilke legemidler de brukte for behandling av kalsiumfosfatbalansen. Gjennom legemiddelintervjuet (LMI) og søk i kjernejournal ble etterlevelse av fosfatbindere vurdert. Resultat: Det var 38 pasienter som til slutt ble inkludert i studien, hvorav 12 pasienter fikk HD ved SL og 26 ved en av dialysesatellittene. Prevalensen av pasienter som hadde verdier av fosfat, total kalsium og paratyreoideahormon (PTH) utenfor internasjonale retningslinjer var henholdsvis 83 %, 33 % og 25 % ved hoveddialysen ved SL og 69 %, 38 % og 50 % ved dialysesatellittene. Ved SL var det 67 % som brukte fosfatbindere, 75 % D-vitaminanalog og 33 % anti-PTH-legemidler, og ved dialysesatellittene var det henholdsvis 96 %, 81 % og 19 %. Ved sammenligning av de to gruppene var det signifikante forskjeller i antall pasienter som brukte fosfatbindere (p-verdi = 0,014) og PTH-verdier (p-verdi = 0,018). LMS viste at det i gjennomsnitt ble registrert 1,9 uoverensstemmelser per pasient i dialysenotat, 2,4 i legemiddellister fra kommunehelsetjeneste (KHT) og 4,1 i legemiddellister fra fastleger ved sammenligning av legemidler i bruk (LIB)-liste. Det var 1/3 av pasientene som ble vurdert til å ha dårlig etterlevelse ved bruk av fosfatbinder. Vanligste årsak til dårlig etterlevelse var at pasientene glemte å ta fosfatbinderen (46 %) og gastrointestinale bivirkninger (36 %). Konklusjon: Det var en signifikant forskjell i bruk av fosfatbindere og PTH-verdier mellom behandlingsenhetene. Dette kan tyde på at man prøver å utnytte effekten av fosfatbindere i større grad hos pasienter som er lengre unna nyrespesialistene og at det i større grad startes med anti-PTH-legemidler hos pasienter som får dialyse ved SL. Det ble også avdekket et stort omfang av uoverensstemmelser mellom legemiddellistene. Dette kan tyde på at kommunikasjonen mellom behandlingsenhetene ikke er god nok. Et virkemiddel for å oppnå riktig legemiddelliste er jevnlig LMS. Til slutt viste resultatene at dårlig etterlevelse av fosfatbindere skyldes i hovedsak gastrointestinale bivirkninger og at pasienten glemmer å ta legemidlet. Innarbeidelse av gode rutiner slik at det blir enklere å huske fosfatbinderen er viktig. Utprøving av flere typer fosfatbindere kan være nødvendig for å redusere gastrointestinale bivirkninger.