Ved å undersøke psykologers holdning til og opplevelse av å tematisere foreldrefungering og bekymring, ønsket vi å finne ut hvordan psykologer opplever det å systematisk måtte forholde seg til barn som pårørende, og hvilke implikasjoner dette har for deres kliniske hverdag. Helsepersonelloven ble i 2010 endret slik at helsepersonell er pålagt å identifisere og ivareta pårørende barns behov for informasjon og oppfølging. Gjennom intervjuer med ni psykologer ved allmennpsykiatriske poliklinikker forsøkte vi å utforske hvordan de opplever å måtte forholde seg til lovendringen. Vi undersøkte om de opplevde at det å tematisere bekymring for barn kan påvirke den terapeutiske relasjonen og om arbeidsvilkårene i poliklinikkene gjør dem i stand til gjøre gode vurderinger. For å analysere intervjuene brukte vi tematisk analyse. Resultatene våre viser at psykologene opplever flere ulike dilemma knyttet til det å kartlegge og tematisere foreldrefungering og eventuell bekymring. De kan frykte at det vil påvirke den terapeutiske relasjonen og de kan streve med å vurdere konsekvensene av handlingene sine, for pasienten, for pasientens barn og for dem selv. Psykologene ønsker å være gode hjelpere, men opplever dilemma knyttet til hvem og hvordan de skal hjelpe. Både de praktiske rammene, og eget ubehag eller det de opplever som ubehag hos pasienter kan gjøre det vanskeligere for dem å være gode hjelpere. Det virker som om psykologene er positive til lovendringen om å ivareta barns behov for informasjon og oppfølging, men de sier også at det ikke nødvendigvis fører til målet om bedre ivaretakelse av barn som pårørende. Ettersom flere undersøkelser viser at lovendringen fra 2010 ikke har ført til de tilsiktede endringene tror vi vår studie bidrar med nyttig kunnskap om psykologers erfaring med å skulle ivareta både pasienter og pasienters barn innenfor rammene av allmennpsykiatriske poliklinikker.