Ida-funnet ble lansert på storstilt vis i 2009 av et forskerteam ledet av Jørn Hurum, professor, forsker og paleontolog ved Universitetet i Oslo. Ida er et 47 millioner år gammelt sjeldent og unikt komplett fossil. Hurum hevdet at dette funnet kunne fortelle oss noe radikalt nytt om apenes og menneskets evolusjonshistorie. Debatten som fulgte Ida-lanseringen rettet sterk kritikk mot Jørn Hurum for hans formidlingsstil og fremgangsmåte. I debatten kom det frem en rekke syn på forskningsformidling og forskeres rolle i samfunnsdebatten. I denne avhandlingen har jeg analysert hvilke ulike topos og argumenter som brukes i Ida-debatten. I analysen peker jeg på en rekke holdninger, normer og forestillinger knyttet til vitenskap, forskere, formidling, medier, journalister og lesere. Ut fra analysen drøfter jeg i hvor stor grad Ida-debatten bidro til å konstituere en ytringskultur som legger til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Temaer innenfor denne drøftingen er retorisk medborgerskap, motiv i fornuftig uenighet og saklighetsnormer. Forskningsformidling og debattdeltakelse forbindes med høy risiko i en allerede presset forskerhverdag. Deler av forskningsfelleskapet ønsker ikke at kontroversiell forskning formidles til et allment publikum. Forskere er bekymret for ulike vrangforestillinger og mulige misforståelser rundt vitenskap som allerede finnes i samfunnet. Mange er bekymret for at journalister og andre «mellommenn» har for liten kompetanse om vitenskap. Forskere måles gjerne opp mot en konvensjonell forskeridentitet. Kritikk av forskere som ytrer seg i offentligheten er gjerne drevet av en viss grad av spekulasjon rundt ulike vikarierende motiv. Disse bekymringene og forutsetningene legitimerer mindre kontakt med samfunnet. Forskere flest har ressursene og evnene som trengs for å utøve sitt retoriske medborgerskap, likevel er det få som ser verdien i å delta i det offentlige ordskiftet. Om flere forskere skal delta i samfunnsdebatten må universiteter og høyskoler dyrke en uenighetskultur og ytringskultur som normaliserer faglig uenighet i offentligheten basert på saklig og vitenskapelig argumentasjon. En god ytringskultur bør la det beste argumentet vinne, basert på saklig og vitenskapelig begrunnet argumentasjon, uavhengig om dette skjer innad i en institusjon eller på en offentlig debattarena.