Sammendrag I denne oppgaven undersøker jeg møtet mellom pedagogiske ledere i barnehagen, profesjon og språkkartleggingskrav fra Oslo kommune, fra de pedagogiske ledernes ståsted. Hovedmaterialet i undersøkelsen er data fra kvalitative intervjuer med pedagogiske ledere i Oslo kommune og feltnotater fra min deltakelse på TRAS-kurs i regi av Oslo kommune, høsten 2015. I tillegg har jeg inkludert notater fra forprosjekt, arbeidsjournal, samt intervju med prosjektleder ved Byrådsavdelingen for kunnskap og utdanning og flere tekster vedrørende språkkartlegging i datamaterialet. Med utgangspunkt i en institusjonell etnografisk tilnærming, retter jeg blikket mot språkkartlegging i Oslobarnehagene som institusjonell ordning fra de pedagogiske ledernes posisjon. Undersøkelsen er empirinær og belyser hvordan translokale relasjoner – det vil si relasjoner mellom ulike nivåer - inngår i de pedagogiske ledernes hverdagslige arbeid med språkoppfølging og kartlegging av barnehagebarna. Fra de pedagogiske ledernes ståsted vil jeg vise hvordan språkarbeid og språkkartlegging gjøres i Oslo kommune. Forskningsspørsmålet lyder: ”Hvordan forholder pedagogiske ledere seg til Oslo kommunes språkkartleggingskrav i sitt hverdagslige arbeid?” For å besvare spørsmålet har jeg delt det inn i fire delspørsmål, som hvert behandles kapittelvis. Spørsmålene er som følger: 1) Hvilke tekster inngår i de pedagogiske ledernes språkkartleggingsarbeid? Hvilke relasjoner foreligger mellom tekstene, til aktører og til institusjoner? 2) Hvordan gjør de pedagogiske lederne språkkartlegging i praksis og hvilken rolle spiller de tekster, institusjoner og aktører som inngår i språkkartleggingsarbeidet? 3) Opplever de pedagogiske lederne krysspress fra ulike aktører? Hvis det er tilfellet: hvordan forhandler de pedagogiske lederne motstridende krav i barnehagehverdagen? og 4) Hvordan kan de pedagogiske ledernes erfaringer belyse translokale styringsrelasjoner mellom pedagogiske ledere og Oslo kommune? Hva kan dette si om språkkartlegging i Oslo kommune som en institusjonell ordning? Hovedfunn: Ved å synliggjøre hvordan språkkartleggingsprosessen ser ut i praksis fra de pedagogiske ledernes ståsted, viser jeg at det er en betydelig diskrepans mellom hvordan Oslo kommune krever at språkkartlegging og språkoppfølging skal gjennomføres og hva som er språkkartleggingspraksis i Oslobarnehagene. Jeg har identifisert tre institusjonelle forutsetninger, som fører til at de pedagogiske lederne ikke etterlever Oslo kommunes språkkartleggingskrav: 1) tid og ressurser, 2) profesjon og etikk og 3) den fysiske utformingen av barnehagene. De pedagogiske lederne ansatt i kommunale barnehager er situert i et stadig krysspress mellom profesjon og arbeidsgiver, Oslo kommune, der de kontinuerlig må vekte hva som er til ”barnets beste”, samtidig som de ønsker å opptre som gode arbeidstakere overfor arbeidsgiver. Diskrepansen mellom Oslo kommunes krav og den faktiske handlingsrommet i barnehagehverdagen fører til at det oppstår en skjult praksis for språkkartlegging i de kommunale barnehagene. Det er vanskelig for de pedagogiske lederne å rette kritikk mot Oslo kommunes språkkartleggingskrav. Strukturelle betingelser, som Oslo kommunes etiske retningslinjer, har en delaktig rolle i at kritikkverdige forhold blir ”kamuflert i systemet”. Strategiene de pedagogiske lederne benytter for å gjøre motstand mot krav om språkkartlegging de av ulike grunner ikke kan eller ønsker å imøtekomme, kjennetegnes av en stille motstand, derav mitt begrep om stille opprør. Der det stille opprøret kjennetegnes av de små og store avgjørelsene i barnehagehverdagen, der de pedagogiske lederne prioriterer bort språkkartlegging til fordel for andre arbeidsoppgaver de anser som viktigere, på bakgrunn av profesjonell skjønnsutøvelse. Jeg anbefaler å være bevisst viktigheten av disse forholdene når man i fremtiden planlegger likeartede institusjonelle ordninger innenfor barnehagesektoren.