Formålet med denne studien har vært å bidra med ny innsikt i et lite berørt forskningsfelt innen norsk forskning, nemlig forskning på elever med talevegring. Med utgangspunkt i teori og tidligere forskning som på den ene side understreker viktigheten av muntlig deltakelse for alle elever, men på den annen side viser at muntlig deltakelse langt fra er noen selvfølge, og heller ikke alltid noen enkel oppgave, for alle, framkom behovet for en diskusjon rundt hvordan en kan tilrettelegge i undervisningen for at elever med talevegring skal få utvikle seg som muntlige språkbrukere og få utbytte av det potensialet for læring som ligger i samhandling og dialog med andre i klasserommet. Problemstillingen for studien har vært som følger: Hvordan kan norsklæreren legge til rette for muntlig ferdighetsutvikling hos elever med talevegring i videregående skole? Ved å få innsikt i hverdagen til fire norsklærere i videregående skole og deres møter med elevene har jeg kunnet undersøke og diskutere hva som vil kunne være en hensiktsmessig vei å gå i det tilretteleggende arbeidet. Studien har hatt et kvalitativt forskningsdesign med intervju av lærere og observasjon av undervisning som datainnsamlingsmetoder. Gjennom en tematisk analyse av transkripsjoner og observasjonsnotater har jeg funnet at lærerne er opptatt av at muntlighet og dialog er en nødvendighet i undervisningen og i elevenes kunnskapstilegnelse. Videre har analysen ledet fram mot en forståelse av at talevegring i særskilt grad viser seg i helklassesamtalene, og at det er nødvendig med en opplæring som imøtekommer de vanskelige situasjonene og som foregår steg for steg, dersom en skal hjelpe disse elevene i deres vei mot å bli trygge muntlige språkbrukere. I lys av lærernes konkrete forslag til tilrettelegging, indikerer analysen at muntlig aktivitet hvor elevene med talevegring har færre tilhørere er en mulig pedagogiskmetodisk framgangsmåte for å styrke disse elevenes språklige selvtillit. Videre framkommer forberedelse til deltakelse og forutsigbarhet i muntligsituasjonene som en måte å tilrettelegge på som gjør disse elevene tryggere i klasserommets muntlige samhandlingsformer. Som et siste punkt i analysen, fremheves viktigheten av at stillheten også til rett tid og med elevene i rett fokus kan være en vei til læring og forståelse, og at muntlig deltakelse fra alle elever så ofte som mulig ikke alltid er en nødvendighet for en undervisning som bidrar til læring og utvikling.