Hensikt: Hovedhensikten var å undersøke hvilke legemidler pasienter med ryggmargsskade (RMS) bruker, basert på pasientenes egenrapportering, samt å undersøke deres holdning til og etterlevelse av legemiddelbehandlingen. Sekundærhensikt var å undersøke om det var sammenheng mellom grad av etterlevelse og spasmeaktivitet og grad av etterlevelse og subjektivt opplevd smerte. Metode: Pasienter som var innlagt til kontrollopphold på oppfølgingsavdelingen ved Sunnaas sykehus HF i perioden august 2015-januar 2016 ble fortløpende inkludert i studien. Det ble utført et todelt legemiddelintervju med pasientene med hjelp av et modifisert skjema for legemiddelsamstemning i den validerte metoden Integrated Medicines Management (IMM). Pasientene ble også bedt om å fylle ut de validerte spørreskjemane Morisky Medication Adherence Scale (MMAS-8), Beliefes about Medicines Questionnaire (BMQ) og et skjema for spasmeaktivitet (modified Penn Spasm Frequency Scale (mPSFS)) og subjektiv smerteopplevelse (VAS). Resultat: Det var 105 pasienter som fullførte studien og deres gjennomsnittsalder var 53 år. Det var flest menn i studien (n=66; 63%). Pasientene brukte i gjennomsnitt 4 faste legemidler og 1 behovslegemiddel. Det var flest forskrivninger i ATC-klasse N (nervesystemet), som utgjorde 30% av totalt antall forskrivninger av faste legemidler og 63% av totalt antall forskrivninger av behovslegemidler. Det var 39 pasienter (37%) som brukte perorale spasmolytika. Omtrent halvparten av pasientene (52%) hadde en ambivalent holdning til sine legemidler mens 44% var aksepterende. Hele 97% synes deres legemidler var nødvendige, likevel var over halvparten bekymret for å ta legemidlene sine. Totalt 70% av pasientene rapporterte høy eller moderat etterlevelse av alle legemidlene de brukte, og 74% rapporterte høy eller moderat etterlevelse av spasmolytika. Det ble ikke observert noen statistisk signifikant sammenheng mellom grad av etterlevelse og smerter eller grad av etterlevelse og spasmer. Alder var den eneste signifikante forklaringsvariabelen for etterlevelse av alle pasientes legemidler. Konklusjon: Pasienter med kronisk RMS bruker omtrent like mange faste legemidler som andre pasienter med kroniske lidelser. De fleste syntes at deres legemidler er nødvendige, men likevel var over halvparten bekymret for å ta sine legemidler. Til tross for dette ble det rapportert høy etterlevelse av både alle legemidlene til pasienten og spasmolytika. Etterlevelse hos pasientene i studien var også høyere enn hos pasienter med andre kroniske lidelser. Det ble ikke funnet noen sammenheng mellom grad av etterlevelse og smerter og grad av etterlevelse og spasmer. Det trengs flere og større studier for å evaluere holdninger og etterlevelse i denne pasientgruppen og eventuelt undersøke hvordan pasientene kan bli tryggere på sin legemiddelbruk.