Bakgrunn: Denne mastergradsstudien er skrevet med utgangspunkt i et nylig gjennomført pilotprosjekt i regi av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Formålet med pilotprosjektet var å prøve ut familierådsmetoden i familievernet. Masteroppgaven har imidlertid ingen formell tilknytning til verken pilotprosjektet eller Bufdir, og står som et selvstendig og uavhengig forskningsprosjekt. Metode: Jeg har intervjuet to «grupper» som deltok i pilotutprøvingen, totalt er det blitt seks kvalitative intervjuer med henholdsvis tre familieterapeuter og tre koordinatorer. De seks intervjuene omhandler fire konkrete saker som inngikk i pilotprosjektet. Mitt fokus har særlig vært på barna i de fire sakene, og hvordan informantene praktiserer, omtaler og drøfter deres posisjon og deltakelse i de ulike familierådsløpene. Med utgangspunkt i sosiokulturell utviklingspsykologisk fagteori, forstås barns deltakelse i denne studien som sosial samhandling og praksiser forankret i hverdagslivets rutiner, relasjoner og organisering. Det er gjort en tematisk analyse av det empiriske datamaterialet. Resultater: Analysen viser at alle informantene er svært opptatt av å finne fram til gode løsninger for barna, og har forskjellige ideer om hvordan familierådsmodellen kan bidra til dette. Samtidig er det stor variasjon i de ulike barnas deltakelsesmuligheter. Konflikter og samspill mellom de voksne partene tar mye av informantenes tid og fokus, og dette kan synes å gå ut over spesielt de minste barnas medvirkning. Storfamilien og det utvidede nettverket spiller en sentral rolle i alle fire sakene, og blir sett både som del av problemet og som en ressurs for hvordan barnet kan få det bedre. Utprøvingen av familieråd fremstår som meget krevende for de som har deltatt i det. Bufdir har stilt detaljerte krav til gjennomføringen, og uttrykt høye forventninger om hva det skulle føre til. Ikke minst om økt fokus på barns deltakelse, som jeg har tatt for meg. Det kan diskuteres om en «ny» og ressurskrevende metode med mange hensyn og pressede tidsrammer, kombinert med et noe mangelfullt teoretiske grunnlag, har vært egnet til å løfte frem barn og barns medvirkning i pilotprosjektet.