Gjennom fire intervjuer med innvandrerforeldre som har barn med utviklingshemning i aldersrommet 10-16 år har jeg forsøkt å få et innblikk i hvordan innvandrerforeldre opplever og erfarer å benytte omsorgsavlastning. Samtlige familier har mer enn ett barn hvor de øvrige er funksjonsfriske. I undersøkelsen intervjuet jeg tre mødre og et foreldrepar som har bodd i Norge i over 10 år. Foreldrene er førstegenerasjonsinnvandrere og deres opprinnelser er fra ulike ikke-vestlige land. Oppgavens formål er blant annet å rette søkelyset mot innvandrerforeldres opplevelser og erfaringer med det kommunale tilbud om omsorgsavlastning. Fokusområdet har vært både hvordan foreldre stiller seg til hjelpetiltaket og om foreldrene opplever å få avlastning som møter deres behov. Denne masteroppgavens problemstilling er: hvordan opplever innvandrerforeldre med barn som har utviklingshemning å benytte omsorgsavlastning i form av individuell avlastning og boligavlastning. Jeg har valgt en fenomenologisk forskningstilnærming og benyttet en semistrukturert intervjuguide som metode. Intervjuene ble transkribert og analysert etter en deskriptiv fenomenologisk analysemetode. På denne måten har jeg kunnet gi en beskrivende fremstilling av innvandrerforeldres opplevelser ved bruk av omsorgsavlastning. Forskningsfunnene ble presentert og drøftet tematisk. I denne undersøkelsen viser det seg at foreldrene opplever til å begynne med at det er svært vanskelig å måtte ha et behov for avlastning i omsorgsansvaret. For det første forteller foreldrene at det var vanskelig for dem å identifisere behovet. For det andre beskrives det av foreldrene som skremmende, utfordrende og fremmed å overlate omsorgsansvaret til andre. Etter at foreldrene får mer kjennskap til avlastning og opplever at avlastningen er positiv for både familien og barnet er de mer mottagelige til avlastningstiltak. Når foreldrene hadde tatt i bruk avlastningstiltak var det ikke lengre aktuelt å reversere prosessen – altså å ikke bruke avlastningstiltaket. Foreldrene opplevde at etter å ha kommet i gang med avlastning var behovet for omsorgsavlastning meget tydelig og tilstedeværende. Desto lengre tid avlastningstiltaket var blitt benyttet, jo større behov for omsorgsavlastning uttrykte foreldrene. Innvandrerforeldrene i denne oppgaven er ikke en ensartet gruppe. Det er derfor nødvendig å være bevisst på dette ved resultater og konklusjoner. Det er flere faktorer som er med på å forme innvandrerforeldres opplevelser og holdninger til omsorgsavlastning. Etter min oppfatning er det særskilt framtredende for disse innvandrerforeldrene at selv om de har et tilstedeværende behov for omsorgsavlastning så råder det i startfasen en sterk usikkerhet og fremmedfrykt for å benytte omsorgsavlastning. Inntil tryggheten og tilliten til tiltaket er godt etablert opplever innvandrerforeldrene at tiltaket ikke virker til sin hensikt – verken for foreldrene eller barnet. Noen av mine informanter uttalte: De visste ikke at jeg bare satt i bilen foran avlastningen og sov der, jeg ville ikke gå hjem. Hvis hun ikke har det trygt, så har ikke vi det trygt. Nå vet jeg at han har det bra, jeg kan dø i morgen, men jeg vet han blir tatt vare på.