I denne oppgaven gjør vi en teoretisk undersøkelse av temaet Selvmedfølelsens relevans for terapeuter . Dette velger vi å gjøre ved å undersøke og diskutere følgende problemstillinger: A) Kan selvmedfølelsen være en betydningsfull respons på sårbarhet hos terapeuten? B) Hvordan kan selvmedfølelse bidra til økt adaptiv psykologisk fungering hos terapeuten? C) Hvordan kan vi forstå motstand mot selvmedfølelse hos terapeuten? Vi redegjør for begrepet selvmedfølelse innenfor et sosialpsykologisk-, et kognitivt- og et psykodynamisk perspektiv. Videre gir vi en oversikt over kvantitative og kvalitative studier, som viser at selvmedfølelsen har betydning for psykisk helse. Vi belyser hvordan terapeuten er underlagt det fellesmenneskelige vilkåret sårbarhet samt at yrket byr på utfordringer som kan trigge den. Våre funn indikerer behov for selvivaretakelse hos terapeuter. Ved undersøkelse av problemstilling A finner vi holdepunkt for at selvmedfølelse kan være en betydningsfull respons på sårbarhet og møte terapeutens behov for selvivaretakelse. Dette blir tydeliggjort gjennom å sammenligne den selvmedfølende responsen med sårbarhetsskam. Vi vurderer at sårbarhetsskam, i form av narsissisme, viser seg å være en mindre hensiktsmessig respons, sammenlignet med selvmedfølelse. Vi viser også at det å ikke erkjenne sin sårbarhet, frarøver terapeuten muligheten til å møte seg med selvmedfølelse. I tillegg viser undersøkelsen at terapeuten unndrar seg en rekke andre fordelaktige gevinster ved å avverge erkjennelsen av sårbarhet. Ved undersøkelse av problemstilling B finner vi holdepunkt for at selvmedfølelse kan bidra til å øke terapeuters adaptive psykologiske fungering. Vi belyser funn som indikerer at selvmedfølelse kan gi bedret emosjonsregulering, være en buffer mot stress og utbrenthet samt imøtekomme tilknytningsproblematikk og gi bedret interpersonlig fungering. I tillegg viser vi funn på at selvmedfølelse kan gi økt adaptiv psykologisk fungering ved sin innvirkning på terapeutens empati og medfølelse for andre. Ved undersøkelse av problemstilling C finner vi at det foreligger motstand mot selvmedfølelse blant terapeuter og at fenomenet kan forklares på flere måter. Vi finner at motstand mot selvmedfølelse kan forstås som frykt for positive følelser. I tillegg finner vi at rasjonalet bak affektfobibehandling samt tilknytningsperspektivet kan gi viktige forståelsesrammer for fenomenet. Vi presenterer deretter en tentativ modell for sammenhengen mellom sårbarhet og adaptiv psykologisk fungering, hvor selvmedfølelse og motstand mot selvmedfølelse settes opp som medierende variabler. Vi presenterer et forslag til hvordan denne sammenhengen kan testes ut empirisk. I en oppsummerende diskusjon peker vi på implikasjoner våre funn kan ha for den enkelte terapeut, psykologutdanningen og terapeutkulturer. Ut fra vår undersøkelse hevder vi at det vil være tjenlig at selvmedfølelsen får innpass på de respektive nivåene.