I norsk utenrikspolitikk slås det fast at Norge ikke står overfor noen eksistensiell trussel i dag (St. melding, 15 2008-2009:3.0; Prop.73 S 2011-2012). Samtidig kommer det klart frem at klassiske, territorielle sikkerhetstrusler og utfordringer ikke har mistet sin relevans. Videreutvikling og styrking av NATO-alliansen er derfor avgjørende for Norges interesser. Denne studien er en kvalitativ casestudie av nærområdeinitiativet, et norsk sikkerhetspolitisk initiativ rettet mot NATO, lansert i 2008. Nærområdeinitiativet er et forsøk på å sette fokus på sikkerhetspolitiske utfordringer innenfor alliansens geografiske områder, og tilstøtende territorium. Studien fokuserer på de interne prosessene i utformingen av nærområdeinitiativet sentrert rundt embetsverkets/byråkratiets rolle. Hovedgrunnlaget for datamaterialet baserer seg på semistrukturerte eliteintervjuer med toppbyråkrater i FD og UD. Tema blir belyst ved hjelp av to separate, komplementære analyser. Analyse 1 er konsentrert rundt byråkratiet i FD. Analysen viser at byråkratiets rolle er viktig i arbeidet med nærområdeinitiativet og at datamaterialet peker på at nærområdeinitiativet har sitt opphav i byråkratiet. Byråkratenes mulighet til å påvirke politikkutformingen ser likevel ut til å være begrenset av godkjenning fra politisk ledelse. Analyse 2 tar for seg forholdet mellom FD og UD i arbeidet med nærområdeinitiativet. Analysen viser at det finnes ulik situasjonsforståelse og ulik tilnærming til sikkerhetspolitikk i de to departementene. Dette kommer til uttrykk i arbeidet med nærområdeinitiativet. Kartlegging av prosesser rundt nærområdeinitiativet viser interessemotsetninger mellom departementene, dette gjelder også innad i UD. Til tross for ulik situasjonsforståelse, interessemotsetninger og ulik tilnærming til nærområdeinitiativet, ser det likevel ut til at det er stor enighet mellom de to departementene om hovedlinjene i norsk sikkerhetspolitikk. Analysen illustrerer at synet på staten som en enhetlig aktør er problematisk. Gjennom å åpne opp den ”svarte boksen” og fokusere på byråkratiets rolle i politikkutformingen rundt nærområdeinitiativet, ser vi at staten utgjør en kompleks arena for utforming av sikkerhetspolitikk.