Hensikt: Hensikten var å kartlegge forekomsten av legemiddelrelaterte problemer blant hemato-onkologiske pasienter, samt å se på hvorvidt en farmasøyt kan foreslå tiltak og i hvilken grad de tas til følge av behandlende helsepersonell. Resultatene kan anvendes til kvalitetssikring av legemiddelbehandling for denne pasientgruppen. Metode: Aktuelle moduler av IMM-modellen ble brukt. De inkluderte pasientenes legemiddellister ble samstemt ved hjelp av kilder og pasientintervju, etterfulgt av en legemiddelgjennomgang ved hjelp av journal. Identifiserte LRP ble dokumentert og et forslag til tiltak ble diskutert med behandlende helsepersonell. Utfallet av foreslåtte tiltak ble dokumentert. Resultat: Det ble identifisert 53 LRP blant 28 pasienter. Det ble identifisert 1,9 LRP per pasient. Behandlende helsepersonell var enig i 72% av tilfellene og 49% av alle forslag ble tatt til følge uten endringer. I 23% av tilfellene ble et tilpasset forslag tatt til følge eller var tiltaket uavklart. Det ble identifisert et større antall LRP per person hos pasienter med maligne sykdommer enn hos pasienter uten kreftdiagnose. Konklusjon: Forekomsten av LRP er hyppig blant hemato-onkologiske pasienter. IMM-modellen egner seg som verktøy for å kunne avdekke disse i hemato-onkologisk sammenheng, men prosessen er tids- og ressurskrevende. Legemiddelbehandlingen i hemato-onkologi gir ofte bivirkninger, noe som kan vanskeliggjøre identifisering av potensielle LRP, samt å få aksept for dem i sammenheng med toksisiteten som uansett oppstår av behandlingen. En klinisk farmasøyt kan på en hemato-onkologisk avdeling bidra til forebygging og identifisering av LRP, samt kvalitetssikring av legemiddelbehandling, men det er ønskelig med spesialiseringsmuligheter i fagfeltet. Videre bør forskning inngå som del av oppgavene i en slik stilling, siden det er relativt lite kjent om forekomst av LRP ved bruk av cytostatika.