Masteroppgaven handler om strategier pedagoger bruker for å fremme refleksjon og utvikle sosial handlingskompetanse (definert som elevers valg av handlinger knyttet opp mot normer som gjelder i et fellesskap) hos elever i en videregående skole og har følgende overordnede hovedproblemstilling: Hvordan kan pedagoger på en profesjonell og etisk forsvarlig måte bidra til å utvikle sosial handlingskompetanse hos vår tids unge gjennom dialog? Problemstillingen løses ved å svare på noen mindre problemstillinger som belyser ulike perspektiver ved veiledningssamtaler: 1. Hvordan kan pedagoger bidra til å utvikle sosial handlingskompetanse hos grensesprengende unge uten å krenke deres rett til velge løsninger for sine liv? 2. Hvordan veilede mennesker om sosial handlingskompetanse på en profesjonell og pedagogisk måte? 3. Hvilke samtalestrategier bruker pedagoger for å utvikle og styrke sosial handlingskompetanse hos elever på videregående skoler? 4. Hvilke samtalestrategier er særlig godt egnet i veiledning om sosial handlingskompetanse? Det empiriske materialet er fem autentiske utviklings-/ og veiledningssamtaler. Samtaleanalyse (Conversation Analysis) benyttes som analytisk metode. Dialogisk veilednings- og (konsekvens)pedagogisk teori bidrar til å belyse samtalenes kontekst, for å drøfte pedagogiske og etiske spørsmål knyttet til veiledning om et personlig og problematisk tema og for å sette konkrete samtalestrategier i et kritisk søkelys. For å ta opp problematiske emner og konfrontere elever med sine handlinger bruker pedagogene i disse samtalene ulike nærhets- og respektstrategier. Den mest vanlige strategien er å stille åpne og positivt formulerte spørsmål der eleven oppfordres til å vurdere sin egen sosiale handlingskompetanse. Spørsmålene innleder klassiske pedagogiske treturssekvenser der elevens svar vurderes av læreren (Inquiry-Respons-Evaluation). For å oppfordre eleven til refleksjon brukes pauser som gir eleven tid til å tenke, støttende strategier som fortsettelsessignaler, speiling og reformulering av innhold og konsekvens. Når pedagogen tar opp et problemområde varsles eleven på forhånd med pauser, nøling og andre dempende uttrykk. Dempende uttrykk brukes også idet budskapet blir overlevert. I ett tilfelle der eleven ikke svarer relevant og læreren er uenig i elevens vurdering konkretiseres og repeteres spørsmålet med henvisning til relevant situasjon. Pedagogene varierer mellom et bredt spekter av samtalestrategier, men det finnes noen forbedringsområder. Struktur i samtalen kan gjøres tydeligere gjennom å benytte faseinndeling som samtalestillas der hver fase har sine mål og samtalestrategier pedagogen kan benytte seg av. Det er et poeng å begrense antall temaer, særlig gjelder det dersom eleven bryter med normer og det er nødvendig å konfrontere eleven med sine handlinger. For å ivareta en positiv samarbeidsrelasjon bør pedagogen bruke høflighetsstrategier for å ivareta elevens ansikt. Metakommunikasjon, empatisk og anerkjennende væremåte, perspektivbelysing og valg av spørsmåls- og responsstrategier er viktige elementer i høflighetsarbeidet. For å peke ut handlingsmuligheter for framtida bør pedagogene i større grad konkretisere hva eleven kan/bør gjøre for å utvikle handlingskompetansen sin og eventuelt beskrive noen kjennetegn på måloppnåelse slik at eleven selv kan vite om han viser sosial handlingskompetanse. Av særlig avgjørende betydning for at eleven skal forplikte seg til framtidige handlinger og nå målet om selvdannelse, er det at eleven oppfordres til å ytre seg om hva han skal gjøre.