Det rettes en rekke krav og forventinger mot fengselsbetjenter i deres yrkesutøvelse. I fagstrategien for kriminalomsorgen står det blant annet: Den domfelte skal når dommen er sonet, være bedre skodd for et liv uten kriminalitet. Alt vi gjør, skal måles opp mot dette. Soningen skal være et vendepunkt. Vårt mål kan konkretiseres slik Målet for vår faglige virksomhet er en straffedømt som når dommen er sonet, er: - stoff-fri eller med kontroll over sitt stoffbruk - har et passende sted å bo - kan lese, skrive og regne - har en sjanse på arbeidsmarkedet - kan forholde seg til familie, venner og samfunnet for øvrig - evner å søke hjelp for problemer som måtte oppstå etter løslatelsen - kan leve uavhengig (2004-2007, s. 4) Målene som beskrives ovenfor er dyptgående og mangfoldige, det er ikke rent lite betjentene skal klare å utrette. Men kravene kommer ikke bare ovenfra, de kommer også fra de innsatte. I møte med innsattebefolkningen må betjentene sjonglere mellom å være hjelpere, kontrollører, veiledere, tjenesteytere, og så videre, eller som en av de intervjuede sa det: ”kontrollorgan og litt kamerat”. Betjentene lærer at de skal være vennlige, men ikke en venn. Samtidig er sikkerheten i høysete. Jeg har vært interessert i hvordan disse ulike delene av betjentrollen kan forenes og forstås i praksis. Jeg har derfor tatt utgangspunkt i fengselsbetjentrollen, en rolle som er i et krysningspunkt mellom lovgiverne og Kriminalomsorgen, samfunnet for øvrig og de innsatte. Med dette som utgangspunkt lyder min problemstilling: Hvordan forholder fengselsbetjenter og betjentaspiranter seg til de sprikende forventingene og mangfoldige arbeidsoppgavene i betjentyrket? Jeg har intervjuet betjenter fra Halden fengsel, Ravneberget fengsel, og aspiranter fra Kriminalomsorgens Utdanningssenter (KRUS), om bakgrunnen for deres valg av utdanning, utdanningen og arbeidshverdagen innenfor murene i norske fengsler. Jeg møtte betjenter og aspiranter som ga uttrykk for at de genuint ønsker å gjøre en forskjell for de som sitter fengslet. Men hvor enkelt er det i en hektisk hverdag, der ønskene, forventningene og kravene både fra ledelse, innsatte og samfunnet utenfor er divergerende? De sprikende forventingene og arbeidsoppgavene er en del av den profesjonelle betjentrollen. Som betjent skal man ivareta sikkerheten, få fengselshverdagen til å gå rundt, bygge relasjoner til de innsatte, yte service, skrive rapporter, vedlegg osv. Jeg argumenterer blant annet for at fokuset på dynamisk sikkerhet gjennom å omgås de innsatte kan forstås som en ny form for panoptikk, der betjentene ikke er de få som ser de mange fra et sentralt plassert utkikkstårn, men de få iblant de mange. I tillegg, gjennom kontaktbetjentordningen, tildeles hver innsatt en betjent som har et spesielt ansvar for å hjelpe og veilede vedkommende. Videre har jeg argumentert for at kontaktbetjentarbeidet kan forstås som en form for governmentality-styring, (regjering), der betjentene skal fungere som veiledere og rettlede og hjelpe de innsatte til å selv velge og takle et liv uten kriminalitet. Med lav bemanning og fulle fengsler er det imidlertid ofte det rutinemessige og sikkerhetsmessige som får forrang. Hvis man tenker seg fengselet som et byråkrati er betjentene nederst, og dermed nærmest fengselets klienter, de innsatte. Den fysiske nærheten mellom betjentene og de innsatte, eller byråkratene og klientene, er stor, der de omgås i fengselshverdagen. Dermed skiller fengselet seg fra andre velferdsstatlige byråkratier, der kontakten mellom byråkratene og klientene ofte er begrenset. I byråkratier er byråkratene lært opp til universalisme, regelstyring, følelsesnøytralitet. Selv om betjentene besitter den formelle og uformelle makten, og er sekundærkontrollører formet av fengselsinstitusjonen og dens forståelsesmåter, kan skillet innsatt-ansatt også være mer uformelt , der de omgås innenfor murene. Derfor argumenterer jeg for at man kan tenke seg fengselsbetjentene som en form for ”street-level bureaucrats” (Lipsky, 2010). Slike byråkratier kjennetegnes av nærhet til klientene, og avstand til den autoritære kjernen, der byråkratene har muligheter for skjønnsmessige vurdering, men knapphet på ressurser fører til at man ikke kan ta beslutninger i henhold til de høyeste standarder. Fengselsbetjentenes arbeid er fullt av motsetninger. Grøvdal benytter Bourdieus habitusbegrep for å forklare det faktum at et vanlig uttrykk blant betjentene i hennes studie er ”Sånn er det bare!”, på spørsmål om hvorfor ting er som de er. De sprikende arbeidsoppgavene er så innarbeidet at de fremstår som naturlige, men ingenting ”bare er sånn”, skriver Grøvdal. Det er en grunn for at ting har blitt som de er, og man har mulighet til å endre utfallet (Grøvdal, 2000). Kanskje kan man knytte en av mine informanters utsagn, ”Det er det som er fengselsbetejentyrket!”, opp mot en slik forståelse, men jeg opplevde allikevel at han og de andre intervjuede hadde et reflektert forhold til de ulike utfordringene i yrket.