Bakgrunn og formål: Barnehagelovens § 13 gir barn med nedsatt funksjonsevne prioritet ved opptak og de aller fleste barn med nedsatt funksjonsevne har plass i sin lokale barnehage. En viktig begrunnelse for prioritet ved opptak av disse barna er at de kan dra nytte av tilbudet fellesskapet med andre barn gir. Barn med nedsatt funksjonsevne er først og fremst barn som trenger det alminnelige, som å få oppleve vennskap, tilhørighet og anerkjennelse. Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver understreker at denne gruppen barn skal ha et normaltilbud, ved at målsettingene i planen gjeldet for alle barn (Kunnskapsdepartementet, 2006). Førskolelærerne er de eneste med pedagogisk utdanning rettet mot arbeid med førskolebarna, og de er forpliktet til å planlegge, gjennomføre og vurdere det pedagogiske arbeidet etter barnehageloven og rammeplanens føringer. Det er derfor interessant å belyse hvordan førskolelærerne opplever sine egne handlingskompetanser i forhold til barna med nedsatt funksjonsevne, som på ulike måter utfordrer kunnskaper, praksis og de allerede innarbeidede systemer og strukturer. Problemstilling: «Hvordan opplever førskolelærerne sine egne handlingskompetanser i det pedagogiske arbeidet med barn med nedsatt funksjonsevne i barnehagen?». I tillegg til hovedproblemstilling har jeg følgende underspørsmål: 1. På hvilke områder opplever førskolelærerne å inneha handlingskompetanser i det pedagogiske arbeidet med barn med nedsatt funksjonsevne? 2. Hvilke hindringer møter førskolelærerne for å nå målene som de har satt for barnet med nedsatt funksjonsevne? Metode: Jeg vil prøve å få innsikt i hvordan førskolelærerne med sin profesjonelle bakgrunn opplever å ha barn med nedsatt funksjonsevne på avdelingen, med de utfordringene det innebærer, og har derfor valgt kvalitativt intervju som metode. Jeg har en fenomenologisk tilnærming siden jeg ønsker å ta utgangspunkt i førskolelærernes subjektive opplevelse av tema, og søker å oppnå en forståelse av den enkelte førskolelærers erfaringer. Informantene mine har vært fire førskolelærere fra tre kommuner i to fylker. Intervjuene ble tatt opp på bånd og transkribert umiddelbart etter hvert intervju. Jeg har valgt Pär Nygren sin teori om ”handlingskompetanse” for å prøve å fange inn og fortolke aktørforståelsen inn i et videre teoretisk perspektiv. Resultater og konklusjon: Dataene mine viser at førskolelærerne opplever at de innehar handlingskompetanse i det pedagogiske arbeidet med barn med nedsatt funksjonsevne på flere områder: barns sosiale og personlige utvikling og læring, lek, tilrettelegge og organisere for lek og aktiviteter og samarbeid. Hindringene de møter i forhold til å nå målene de har satt for disse barna er mangel på praksisrelevante kunnskaper og erfaringer, kunnskaper om å utvikle individuelle opplæringsplaner (IOP), tid, menneskelige og økonomiske ressurser. Førskolelærerne vet de har det formelle ansvaret for alle barna på avdelingen, inklusiv barna med nedsatt funksjonsevne. Men p.g.a. yrkesgruppens noe utydelig yrkesidentitet, i tillegg til mangel på yrkesrelevante kunnskaper og ferdigheter, tid og ressurser, så er deres handlingsberedskap i forhold til barnet med nedsatt funksjonsevne å gi det daglige ansvaret til støtteassistent og spesialpedagog. Dette kan føre til et fokus på barnets vansker og mangler istedenfor barnets ressurser. Det blir en viktig oppgave for pp- rådgiverne og spesialpedagogene som er ute i barnehagene å bestyrke førskolelærerne til å identifiserer seg som en som er ekspert på førskolebarn. De trenger hjelp til å se at det de kan om bars utvikling og læring også er helt sentralt for barn med nedsatt funksjonsevne, og at det dermed er viktig at de tar det pedagogiske ansvaret også for disse barna.