Bakgrunn og problemstilling Manglende ferdigheter i lesing hos norske skoleelever er dokumentert gjennom store internasjonale undersøkelser som PISA og PIRLS. Norske skolemyndigheter har fokusert på å bedre læreres kompetanse i leseopplæring, bl.a. gjennom handlingsplanen ”Gi rom for lesing!” i 2003. Som resultat av dette, ble det i ”min” kommune laget en lokal plan for leseopplæring. Jeg ønsket derfor å undersøke følgende: Hvordan benytter lærere forskningsbasert kunnskap om leseutvikling i arbeidet med tilpasset leseopplæring på 5. – 7. trinn? Hvordan bruker lærere en lokal læreplan som bygger på slik forskningsbasert kunnskap? Metode I undersøkelsen ønsket jeg å fange lærernes synspunkter gjennom en åpen og eksplorerende tilnærming. Hovedmetode var halvstrukturerte intervjuer med utgangspunkt i en intervjuguide. Seks lærere med variert utdannings- og erfaringsbakgrunn var infomanter. Som bi-metode og innledning til undersøkelsen, ble det distribuert en enkel enquête med påstander som hele lærergruppen på mellomtrinnet skulle ta stilling til gjennom forhåndsbestemte svarkategorier. Analyse Intervjuene ble transkribert umiddelbart og videre analysert gjennom en tilnærming med bakgrunn i både Grounded Theory og fenomenologisk analysemetode. I kodingen ble dataprogrammet ”Nudist” brukt som hjelpemiddel. Datamaterialet ble presentert under samme inndeling som intervjuguiden; Lesing og leseferdighet, Planlegging, Leseopplæring, Kartlegging og Kompetanse. Lærernes innstillinger til påstander fra enquêten ble trukket inn under disse overskriftene der de hørte til tematisk. Informantsitater var sentrale i presentasjonen. Funnene ble drøftet i lys av Goodlads læreplanteori og aktuell læreplan- og leseforskning. Resultater Lærerne så på lesing som viktig i alle fag i tråd med læreplanverket. God leseferdighet ble sett i sammenheng med krav til ferdigheter på det aktuelle trinnet i skolen. Hva lesing er, ble beskrevet uten særlig bruk av fagtermer. I ordinære, store elevgrupper ble det ikke undervist i avkodingsstrategier. Det ble drevet noe opplæring i strategier for forståelse og læring, men opplæringen virket en del tilfeldig og lite systematisk. Tilpasset leseopplæring for elever som ble vurdert til å ha særlige behov for oppfølging, syntes å foregå i egne grupper eller kurs, uten direkte sammenheng med klassens plan. Det var rutiner for å bruke kartleggingsprøver i lesing, men lærerne tilla også egen faglig vurdering stor vekt. Bruk av lokalt utarbeidet læreplan foregikk kun i svært begrenset grad. Det var liten deling av forskningsbasert kunnskap gjennom systematiske samtaler i lærergruppene. Læreres utgangspunkt for leseopplæring varierte fra å være uttalt erfaringsbasert til opplevd forskningsbasert, men god kjennskap til nyere forskningsbasert kunnskap syntes lite framtredende. De fleste lærere ønsket å bedre sin kompetanse, både generelt og i forhold til elever med lesevansker. Konklusjoner Det er betenkelig at bruk av forskningsbasert kunnskap varierte i så stor grad som funnene i undersøkelsen tydet på. Dette så ut til å være tilfelle også tre år etter at en forskningsbasert læreplan ble innført lokalt, og bedret leseopplæring har stått i fokus hos sentrale myndigheter enda lenger. Med utgangspunkt i dette, er det grunn til å stille spørsmål ved om skolen i tilstrekkelig grad makter å ivareta et forebyggende perspektiv i leseopplæringen for elever som står i fare for å utvikle lesevansker. Funnene i undersøkelsen støtter betydningen av å fortsatt fokusere på læreres kompetanse i forbindelse med satsingen på å bedre elevers leseferdigheter, noe som ser ut til å være i tråd med følt behov hos lærerne selv. Kompetanseheving må foregå gjennom en systematisk satsing på alle nivåer av utdanningssystemet, både overfor allerede utdannede lærere, men også de som skal kvalifisere seg for yrket i fremtiden.