Tema for oppgaven Jeg begynner denne oppgaven med å sammenlikne livet i skolen med et isfjell. Med dette ønsket jeg å illustrere at lærere, i likhet med båtføreren, kan bli forledet til å tro at det som er synlig på overflaten er alt som er. På samme måte som båtførerens skjebne er avhengig av å ha kjennskap til fjellet under vannet, argumenterer jeg for at lærerens suksess i sin relasjon til eleven er avhengig av å utvikle en liknende varhet for det som ikke umiddelbart er synlig i skolehverdagen, men som ligger der og påvirker hvordan man har det med seg selv og med hverandre. Evnen til varhet i så henseende danner utgangspunktet for lærerens utvikling i denne oppgaven. Et av de viktigste og mest gjennomgående poengene i hele denne oppgaven, som er inspirert av Jensen og Juul (2003), er at: lærerens person, sammen med hans eller hennes refleksjoner, er hennes viktigste verktøy i relasjon til eleven. Problemstilling Jeg har i denne oppgaven følgende fokus: • Jeg vil gi innhold til og presentere begrepet fagpersonlig utvikling, og argumentere for viktigheten av å bedrive fagpersonlig utvikling i dagens skole. • Jeg vil videre sette den fagpersonlige utvikling i sammenheng med fagpersonlig kompetanseutvikling, da særlig de fagpersonlige kompetansene: andrerefleksivitet og relasjonskompetanse. • I den forbindelse vil jeg også gi innhold til og presentere lærerens andrerefleksivitet og relasjonskompetanse, og argumentere for viktigheten av å utvikle disse kompetansene i dagens skole. Metode Denne oppgaven baserer seg i stor grad på litteraturstudie. Jeg har valgt å legge særlig vekt på litterære kilder med en omfattende og rikelig gjengitt praksiserfaring innen relasjonsarbeid, enten i skole- eller i terapisammenheng. Jeg har bevisst valgt å bruke enkelte kilder som generelt er lite brukt i skolesammenheng - populære kilder og kilder hentet fra psykologifeltet - for å tilføre feltet noe nytt. I tillegg har jeg latt meg veilede av mine egne erfaringer fra praksisfeltet, og har studert mine kilder i forhold til egen erfaringsbakgrunn, og vice versa. Kildene mine og mine egne erfaringer har ofte pekt meg i den samme retningen, men har også til tider gitt noe motstridende informasjon. En av de mest arbeidskrevende utfordringene jeg føler jeg har stått overfor i denne oppgaven har vært å finne ”en felles stemme” i forhold til lærerens utvikling: hvilke utviklingsområder kan vi tilsynelatende være enige i at står fram som viktige i dagens skole? Og hvordan kan de ulike kildene mine og min egen erfaringsbakgrunn både utfylle og berike hverandre i så henseende? Samtidig har det vært viktig for meg å finne kilder som er nokså ulike og varierte, slik at de kan utvide og utfordre mitt perspektiv med sine ulikheter og uenigheter. Da det ofte har vært mange begreper og hensyn å sjonglere i lufta på en gang, har jeg, for å holde tungen rett i munnen, lagt mye arbeid ned i å finne, eller skape nye, dekkende definisjoner. Konklusjon Hovedkonklusjonen min i denne oppgaven er enkelt sagt: viktigheten av at læreren ser på seg selv som lærende, og som i en utviklings- eller modningsprosess. Dette av hensyn til fagpersonens egen suksess i relasjon til eleven, av hensyn til ivaretakelsen av eleven og av hensyn til lærer-elev relasjonens og samspillets kvalitet. Derfor ser jeg Dunnes (1993) poeng om lærere som en gruppe som mangler en form for ”praktisk filosofi”, som et viktig poeng. Han mener det burde være tilgjengelig en diskurs der lærergjerningens natur (slik man opplever den i praksis) kan artikuleres, diskuteres og utvikles. På denne måten vil lærere kanskje få mot og selvsikkerhet til, i langt større grad, å se seg selv som forskere – og dermed tilhøre en profesjon som reflekterer om seg selv. (369). Jeg nevnte innledningsvis i denne delen Jensen og Juuls ønske om å oppruste det pedagogiske ”fotfolket”. Slik jeg tolker Dunne, snakker også han om en form for ”opprustning” av fotfolket – fra å befinne seg i stor grad på mottakersiden når det kommer til forskning, til selv å bli bidragsytere. Jeg ønsket i denne oppgaven å sette fokus på noe jeg anser å være en kollektiv problematikk som ofte individualiseres. Jeg har observert i skolen, og har selv kjent på kroppen, at man stadig vekk støter på samspillssituasjoner med elever der man kan oppleve usikkerhet, utrygghet og utilstrekkelighet. Dette anser jeg som helt naturlig og i og for seg uproblematisk. Men jeg har observert at mange kan få en følelse av skam og et ønske om å skjule det problematiske, da de er av den oppfatningen at det de står overfor er noe de er alene om å oppleve som utfordrende. Denne individualiseringen av en kollektiv problematikk er uheldig, og jeg ønsker med denne oppgaven å gjøre det tydelig at dette er utfordringer man står overfor i kraft av læreryrket, og at det dermed kan være heldig å se dette som utviklingsområder som er aktuelle for alle lærere. Dette er ikke utviklingsområder man stopper innom en gang, men en stadig pågående fagpersonlig modningsprosess. Min tanke er at et økt fokus på at også læreren lærer og er ”under utvikling”, kan fjerne noe av det uheldige presset og heller erstatte dette med et ønske og en vilje til å se seg selv som en forsker og stadig utvider egen visdom og eget perspektiv.