Dette er en studie av samhandlingsreformen og sammenhengen mellom helsepolitiske mål og virkemidler i reformen. Denne studien tar sikte på å gi et helhetlig bilde av reformen. Studien er lagt opp som en dokumentstudie med en fortolkende tilnærming. Det finnes mye skriftlig materiale om samhandlingsreformen både fra helsemyndighetene og fra andre kilder. Stortingsmelding 47 om samhandlingsreformen (2008-2009) og ny Nasjonal helse- og omsorgsplan (2010-2011) er sammen med nye lover og forskrifter som følger av samhandlingsreformen vurdert som de grunnleggende dokumentene i denne studien. Samhandlingsreformen implementeres 1. januar 2012. Vi har ikke empiri som kan fortelle oss hvordan reformen kommer til å virke. For mange kan samhandlingsreformen se ut som et kaos av virkemidler og tiltak. Med utgangspunkt i dette kaotiske bildet kan en forstå at det er vanskelig å forutse samhandlingsreformens effekt. Mange har sett på deler av reformen for å kunne gjøre antakelser om hvordan reformen vil kunne utvikle seg. Denne studien tar sikte på å skape et helhetlig overblikk over reformen. Ut fra valgte teoretiske og ideologiske tilnærminger gjøres det antakelser om hvordan samhandlingsreformen vil påvirke framtidens helsetjeneste. Det er i studien argumentert for at samhandlingsreformen vil forme framtidens helsetjeneste. De helsepolitiske målene vil stå som fyrtårn som viser vei for utviklingen. Helheten i tiltakene vil føre til at vi vil besvare pasientens behov for koordinerte helsetjenester bedre. Innsatsen for å begrense og forebygge sykdom vil øke. I den grad samhandlingsreformen lykkes med å nå disse to målene, vil vi også lykkes med målet om en mer bærekraftig økonomi. Samhandlingsreformen er beskrevet både som en retningsreform og en forvaltningsreform. Samhandlingsreformen er langt mer enn flytting av pasientbehandling fra sykehus til kommune og nye finansieringsordninger. Samhandlingsreformen handler om å tenke nytt og å gjøre tingene på en ny måte. Dette utfordrer både verdigrunnlag og tankesett i befolkningen, hos pasienter og hos helsepersonell.