I 2001 ble fastlegeordningen innført i Norge. Et av målene med ordningen var å redusere antallet henvendelser til legevakt. I Norge er kommunen ansvarlig for gi sine innbyggere tilgang til akutt legehjelp på døgnbasis. Det gjøres ved å organisere legevakt, der fastleger arbeider i turnusordning utenom vanlig kontortid. Legevaktdistriktene i Norge er en stor og heterogen gruppe. Variasjonen gjør at det blir vanskelig å trekke konklusjoner ut i fra undersøkelser i enkelte kommuner og distrikter, for deretter å applisere konklusjonene mot legevakt i Norge som en helhet. Det pågående Vakttårnprosjektet har til formål å skaffe tilveie data fra en representativ gruppe av norske legevaktdistrikter. Slik vil man kunne utarbeide større kunnskap og forståelse om norske legevakters og legevaktdistrikters utvikling og utfordringer. En svakhet ved Vakttårnprosjektet er at det ikke vil kunne gi informasjon om legevakt i de største byene i Norge, der forholdene er en god del annerledes enn ved distriktslegevaktene. I mitt litteraturstudium har jeg fokusert på hvilken effekt innføring av fastlegeordningen har hatt på legevaktsøkingen i Norge. Gjennom analyse av åtte artikler fra ulike legevaktdistrikter har jeg prøvd å svare på følgende problemstilling: Hvordan har fastlegeordningen påvirket legevaktsøkingen i Norge, og hvorfor velger noen pasienter å oppsøke legevakten fremfor sin fastlege? Innføringen av fastlegeordningen gav ingen voldsom endring i legevaktsøkingen i Norge. Tre studier analyserte hvilken effekt ordningen hadde hatt på legevaktsøkingen, men resultatene var ikke sammenfallende. Noen kommuner opplevde nedgang i antall legevakthenvendelser etter 2001, men ikke alle stedene synes dette utelukkende å skyldes innføring av fastlegeordning. I én kommune, Rådøy, var det allikevel opplagt at nedgangen i antallet legevakthenvendelser var begrunnet i innføring av fastlegeordning. I andre kommuner fant man ingen påvirking på legevaktsøkingen overhodet. Fastlegeordningens påvirkning på antall som søker legevakt har derfor vært varierende i ulike legevaktdistrikter, noe som forsterker oppfatningen av norske legevaktdistrikter er en heterogen gruppe. En del av pasientene som oppsøker legevakten har forsøkt å kontakte sin fastlege i forkant. Andelen pasienter som har kontaktet fastlegen på forhånd varierer, men årsaken til at de ender opp på legevakten er stort sett sammenfallende. Hyppigst skyldes det at de ikke får time hos fastlegen eller at fastlegen ikke er tilgjengelig på telefonen. En del pasienter oppsøker legevakten direkte, uten å ha forsøkt å kontakte fastlegen først. Da oppgir mange som årsak at de ble syke utenom fastlegens åpningstid eller at de hadde skade som naturlig hører hjemme hos legevakten. En del oppgir at de synes det er tungvint å kontakte fastlegen. Dette kan skyldes at de ikke ønsker å gå til legen i egen arbeidstid, at de må ringe på ugunstige tider for å få øyeblikkelig-hjelp-time hos fastlegen eller at de fra tidligere har dårlig erfaring med å få kontakt med fastlegen. Pasientene velger derfor å oppsøke legevakten fremfor å ta kontakt med fastlegen. Dårlig tilgjengelighet i allmennhelsetjenesten synes å være en viktig grunn til at pasienter oppsøker legevakten fremfor fastlegen. Øket tilgjengelighet hos fastlegene kan derfor være med på å redusere antallet henvendelser til legevakten.