Bakgrunn: Vurdering av energiinntaket og energibehovet til en individuell idrettsutøver eller en gruppe idrettsutøvere er en sentral problemstilling i fagfeltet idrettsernæring. Et optimalt kosthold kan bidra til å forbedre prestasjon og restitusjon etter trening, mens et utilstrekkelig energiinntak i forhold til energiforbruk vil ha negativ innvirkning på prestasjon og redusere effekten av trening. Å dekke energibehovet har derfor blitt en av prioritetene for idrettsutøvere. Likevel har de fleste studier som har sett på energibalansen til idrettsutøvere, funnet lite samsvar mellom selvrapportert energiinntak og energiforbruk målt med dobbelt merket vann (DLW) metoden. Den observerte differansen mellom energiinntak og energiforbruk sår tvil om validiteten til selvrapporterte kostholdsdata, som ofte blir brukt som grunnlag for den individuelle kostveiledningen av idrettsutøvere. Formål: Formålet med denne studien var å undersøke validiteten til en fire-dagers veid kostregistrering utviklet for å vurdere kostinntaket til norske toppidrettsutøvere, ved å sammenligne energiinntak med energiforbruk målt med aktivitetsmonitoren SenseWear Pro2 Armband (SWA) i en gruppe mannlige utholdenhetsutøvere. I tillegg ble energiforbruk estimert fra en fire-dagers aktivitetsregistrering validert mot energiforbruk målt med SWA. Design: Deltakerne gjennomførte en fire-dagers veid kostregistrering og en fire-dagers aktivitetsregistrering samtidig. I de samme fire dagene målte de også energiforbruket sitt med SWA. Deltakere: Trettifem norske landslagsutøvere i sommeridretter (roing, kajakk, orientering, mellom- og langdistanse løping, sykling og kappgang) deltok frivillig og fullførte datainnsamlingen. To utøvere måtte imidlertid ekskluderes på grunn av akutt sykdom i løpet av registreringsperioden og feil på SWA-målingen av energiforbruk. Totalt ble 33 idrettsutøvere inkludert i studien. Resultater: Det gjennomsnittlige energiinntaket for hele gruppen var 7,6 % (1,3 MJ/d, P = 0,017) lavere enn energiforbruket målt med SWA (EESWA). Øvre og nedre grenseverdi for grad av overensstemmelse mellom de to metodene (gjennomsnittlig differanse ± 2 SD) i et Bland-Altman plott var -7,1 og 4,6 MJ/d. Pearson korrelasjonskoeffisient mellom rapportert energiinntak og EESWA var 0,58 (P < 0,001). Nitten idrettsutøvere (58 %) ble klassifisert i den samme tredjedelen for både energiinntak og EESWA mens to utøvere (6 %) ble grovt misklassifisert. I sammenligningen mellom energiforbruk estimert fra aktivitetsregistreringen (EErecord) og EESWA var gruppegjennomsnittet for EErecord 13,5 % (2,3 MJ/d, P < 0,001) lavere enn EESWA. Et Bland-Altman plott viste at gjennomsnittlig differanse ± 2 SD var -5,7 og 1,2 MJ/d. Pearson korrelasjonskoeffisient mellom de to metodene var 0,86 (P < 0,001). Tjueto deltakere (67 %) ble klassifisert i samme tredjedel med både aktivitetsregistreringen og SWA. Ingen deltakere ble grovt misklassifisert. Konklusjon: Resultatene fra denne studien viste at fire-dagers veid kostregistrering og fire-dagers aktivitetsregistrering underestimerte henholdsvis energiinntak og energiforbruk. Det var stor variasjon i nøyaktigheten til kostregistreringen og aktivitetsregistreringen på individnivå. Begge metodene viste imidlertid god evne til å rangere individer ut ifra selvrapportert energiinntak og energiforbruk.