Formål: Det hevdes at praktiske sykepleiehandlinger er kommet ut av fokus i sykepleierutdanningen. En ser en vektlegging av det mellommenneskelige samspill og ferdigheter i problemløsning. Flere påpeker at dagens organisering av praksisstudier ikke er god nok til å ivareta rammeplanens kvalitative intensjon. Problemstillingen har vært: Hvilke didaktiske spørsmål er lærere som skal planlegge den første kliniske praksis er opptatt av, og hvordan samarbeider de i denne planleggingsfasen? Teoretisk forankring: Den didaktiske referanseramme som er valgt tar utgangspunkt i begrepene; undervisningens mål, innhold, didaktiske forutsetninger, læringsaktiviteter og evaluering. Sykepleierkompetansens grunndimensjoner representerer det sykepleiefaglige fundament i utdanningen. For å belyse at planlegging har ulike praksisnivå presenteres tre organisasjonsdidaktiske begreper. Planleggingsfasen vil bli sett i relasjon til det kompetansenivået som inneholder aktiviteten; å konstruere Undervisningsprogram. Metode: Studien er gjennomført ved bruk av kvalitativt intervju. Det ble benyttet en semistrukturert intervjuguide basert på begrepene i den didaktiske referanseramme Åtte lærere ble intervjuet. Alle hadde erfaring med å planlegge den første pasientrettete praksisstudie for sykepleierstudenter i geriatrisk praksis. Det enkelte intervju ble kodet ut fra de didaktiske begreper. Kodene fra det enkelte intervju ble så sortert i fem kategorier. Funnene presenteres i en sammenfattet innholdsbeskrivelse fra de fem kategoriene med noen utvalgte sitat fra teksten. Funn: Studien viser at lærerne som planlegger den første kliniske praksis planlegger den ut fra høgskolens undervisningsplan. Undervisningsplanen fastlegger ikke absolutte krav til at studenten skal ha utført stell i praksisperioden. Flere av lærerne påpeker at de mangler teoretisk eller praktisk kunnskap innen geriatri. Det er en overvekt av meninger om at studenten lærer det praktiske stellet av hjelpepleier da det er få sykepleiere i sykehjem. Lærerne ser sitt eget behov for å ha et fora der de kan drøfte og utvikle sine undervisningsprogram. Konklusjon. Planleggingen av den kliniske praksis gjøres i stor grad av den enkelte lærer uten en felles drøfting og samordning av undervisningens mål og innhold, læringsaktiviteter og former for evaluering.