I denne oppgaven har jeg sammenlignet variasjoner i kapitteltitlene i de fem antatt eldste avskriftene av Magnus Lagabøtes Landslov, skrevet av tre forskjellige skrivere. Jeg har arbeidet ut ifra en hypotese om at variasjonene kan være uttrykk for skriverens individuelle ståsted i skriftkulturen hva gjelder forståelse av lovbokens funksjon. Jeg stilte opp ulike premisser som måtte oppfylles for å sannsynliggjøre denne hypotesen. For det første måtte det være sannsynlig at skriverne har stått friere i utformingen av titlene enn av lovteksten – titlene har vært mer et hjelpemiddel enn en del av selve lovteksten. For det andre måtte det være mulig å systematisere titlene ved å definere klare fellestrekk som kunne være målbare mot trekk knyttet til faktorer i den eksisterende skriftkulturen. Muntlig tradering, eksisterende skriftkultur og det som etter mitt syn var en innovasjon innen skriftkulturen på slutten av 1200-tallet, nemlig en organisert mangfoldiggjøring og distribusjon av samme tekst som medførte en privatisering av lovboken, er faktorer som kan ha påvirket skriverne i ulik grad. Graden av forankring i den etablerte skriftkulturen og skriverens forhold til teksten som en selvstendig meningsbærende enhet og forståelse for tekstens funksjon, har vært viktige parametre for vurdering av stadier i skriftkulturen. Undersøkelsen har vist at variasjonene er større mellom titlene enn de er mellom lovteksten for øvrig. Titlene er utformet innenfor faste strukturelle rammer som har gjort det mulig å kategorisere dem. Jeg har systematisert titlene i tre kategorier. K1 er en generelt formulert preposisjonsfrase uten verbal, mens K3 er kasuistisk med verbal og refererer lovteksten i større grad enn K1 slik at lovteksten ofte synes å ha fungert som forelegg. K2-titler er sammensatt av både preposisjonsfrase og leddsetning med verbal. En gjennomgang av trekk ved muntlig tradering gir ikke belegg for å si at noen av kategoriene har sitt opphav i muntlig tradering. En undersøkelse av titlene i latinske lovhånd-skrifter og et eldre norsk lovhåndskrift, DonVar 137 fol, viser at også disse har titler formulert i henhold til kategoriene. Det viser seg at særlig K1, til en viss grad også K3, er hyppig brukt, men K2 i liten grad. Det særegne ved K2-titlene er den sammesatte formen, der hvert ledd ofte refererer til ulike rettsregler i det påfølgende kapittelet. Slike titler, b-titler, er bedre hjelpemidler for leseren og dermed mer funksjonelle enn titler som bare refererer til én rettsregel, a-titler. På denne måten kan K1-titler knyttes til en etablert skrifttradisjon, mens K2- og K3-titler i større grad reflekterer lovteksten som følge av at lovteksten gjennom avskriving tilnærmet ord for ord fikk større autoritet. Hånd a har flere titler i K2 enn i K1, sammenlignet med hånd b og hånd c, og en noe større andel K3-titler, selv om forskjellene ikke er like tydelige for denne kategoriens del. Hånd a har også en signifikant større andel b-titler enn a-titler. Etter min mening viser dette at han derfor har en større forståelse for kapitteltitlenes funksjon enn hånd b og hånd c, og dette reflekterer et annet ståsted i skriftkulturen enn hånd b og hånd c.