Utviklingen til den norske enhetsskolen er blitt drevet frem av målet om å skape en skole for alle. Dette målet knyttes ofte til sosialdemokratiet og et mer overordnet prosjekt om å skape et samfunn med mer likhet og rettferdighet. Ethvert forsøk på å skape mer likhet innebærer at man på en eller annen måte må håndtere ulikhet. I denne oppgaven undersøker jeg skolens håndtering av ulikhet, innenfor målet om å skape en skole for alle. Mine primærkilder er de nasjonale læreplanene fra 1939, 1960, 1974 og 1987. Jeg har valgt å avgrense og styre oppgavens kontekstualiserende element ut fra et sentralt begrep i Slagstads historieteori, nemlig kunnskapsregimer. Hvilken form for kunnskap kan sies å ha lagt premissene for utformingen av norsk utdanningspolitikk? Pedagogikken, biologien eller kanskje sosialøkonomien? Jeg posisjonerer meg mot Slagstad og andres historiefortolkning for å se om mine kilder kan vitne om andre kunnskapsregimer eller alternative epokeinndelinger enn det som til nå er blitt definert. Et viktig brudd i norsk utdanningspolitisk historie er overgangen fra en segregerende til en integrerende skole på slutten av 1960-tallet. Med denne overgangen ser vi også at retorikken knyttet til målet om å skape en skole for alle endres. Blant annet begynner man i læreplanene å benytte begrepet likeverd fremfor begrepet likhet. Hva ligger bak denne endringen? Et av dagens styrende prinsipper for den norske skolen er alles rett til en likeverdig opplæring. Jeg stiller spørsmålet; hvordan måles verdien av en opplæring?