I 2008 rammet finanskrisa for alvor De forente arabiske emirater (FAE), og særlig Dubai. Dubai hadde tatt enorme lån for å bygge opp infrastruktur som skulle hjelpe emiratet i overgangen fra oljeøkonomi til postoljeøkonomi. Utover i 2008 blei det klart at Dubai ikke på egen hånd kunne betjene lånene sine, samtidig som det blei klart at Abu Dhabi ville hjelpe sin nabo. Det sto klart for mange at ”oppkjøpet” av Dubai ville føre emiratet inn under Abu Dhabis kontroll. Dubai hadde fram til da ført en mer eller mindre selvstendig utenrikspolitikk, vanligvis forklart med Dubais økonomiske selvstendighet. Abu Dhabis nyervervede økonomiske kontroll over Dubai førte derfor til at akademikere, diplomater og analytikere forventet en ny, enhetlig utenrikspolitikk for FAE. Oppgaven viser derimot at til tross for Abu Dhabis overlegne økonomiske kontroll over FAE har emiratet tillatt en god del selvstendig utenrikspolitikk fra de andre medlemsemiratene. Gjennom å fordele ansvaret for utenrikspolitikken har FAE kunnet balansere ulike hensyn og interesser mot hverandre. Dubais gode handelsforbindelser til Iran har vært kombinert med en nær allianse til Vesten og særlig USA på føderalt nivå. Grensekonflikten mellom Abu Dhabi og Saudi-Arabia hindret ikke Sharjah fra å motta økonomisk hjelp fra Saudi-Arabia. Finanskrisa i kombinasjon med økt internasjonalt press mot Iran har derimot ført til en forventning om at Dubai skal følge Abu Dhabis negative holdning til Iran. Dubai har ikke lenger den økonomiske selvstendigheten som ga emiratet muligheten til å drive et selvstendig diplomati mot både Iran og USA. Det har også ført til sterkere internasjonalt press for å få Abu Dhabi til å presse Dubai vekk fra Iran. FAE er i ferd med å snu seg mer mot Kina, Sør-Korea og Asia. Asia kan framstå som et nytt marked for petroleumsproduktene til FAE, samt en kilde for import. Kina kan også bli en ny viktig aktør i Golfen og en brikke i FAEs balansering mellom ulike interesser og hensyn. For FAE kan tilknytningen til Kina være en ny pol for å balansere mot avhengigheten til Vesten. Samtidig viser denne oppgaven at FAE har en mer enhetlig utenrikspolitikk mot Kina, enn den tidligere har hatt mot land som USA og Iran.