I denne masteroppgaven har jeg undersøkt bruken av ekspertise i fiskeripolitiske avgjørelser, gjennom et casestudie av en konkret sak – innføringen av strukturkvoter i den norske kystflåten. Oppgaven er skrevet innenfor STS-tradisjonen, og er således et bidrag til debatten om hvilken rolle ekspertene spiller i samfunnet generelt, og i kontroverser spesielt. Innføringen av strukturkvoter markerte et skille i norsk fiskeriforvaltning, der kvotehandel både ble sanksjonert av myndighetene – gitt at en rekke kriterier for handel var oppfylt – og samtidig også ble et fiskeripolitisk virkemiddel. Gjennom å analysere høringsuttalelsene i forbindelse med høringen av Fiskeridepartementets forslag, samt den ferdige stortingsmeldingen (nr. 20, 2002-2003), har jeg undersøkt hvem som ble regnet som ekspertise i denne saken, hvem som ble hørt, og på hvilket grunnlag denne beslutningen ble tatt. Fiskerens rolle er også tema for denne oppgaven, på bakgrunn av at det har blitt hevdet at fiskeren gradvis har mistet sin status som ekspert på fiskerispørsmål, til fordel for andre ekspertisetyper som havforskere og økonomer. Analysen viser at Fiskeridepartementet ikke eksplisitt favoriserer en bestemt type ekspertise over de andre, men at de gjennom måten de argumenterer på fremmer et ressursøkonomisk verdisyn, der det eneste mulige utfallet av et uregulert fiske er allmenningens tragedie. Analysen antyder også at en annen viktig faktor for hvem som ble hørt under høringsrunden er størrelse, der de største av høringsinstansene oftest blir hørt. Gjennom å marginalisere høringsinstanser som innehar et annet verdisyn enn det Fiskeridepartementet selv handler etter, omformer Fiskeridepartementet selve saken på en måte som gjør forslagene de fremmer til det eneste mulige alternativet for handling