I denne oppgaven ser jeg på effekten av demografisk usikkerhet på framtidige utgifter til offentlige alderspensjoner i Norge. Slik folketrygden er bygd opp har veksten i utgifter til pensjon vært avhengig av forholdet mellom de som finansierer pensjonssystemet og de som mottar alderspensjon, samt utviklingen i gjennomsnittlige pensjonsytelser. I det nye pensjonssystemet vil utgiftsveksten også avhenge av dødelighetsutviklingen gjennom det såkalte delingstallet. Hovedideen med delingstallet er at opparbeidede pensjonsrettigheter skal deles på forventet antall år som pensjonist. For en økning i forventet levealder blir nye pensjonister utsatt for et høyere delingstall, noe som tilsvarer at samlet opptjente rettigheter fordeles over flere år enn før. Den enkelte kan motvirke dette ved å arbeide lenger og få et lavere delingstall. De offisielle beregningene av fremtidige utgifter til alderspensjon i folketrygden gjøres i MOSART-modellen. MOSART er en deterministisk modell, som innebærer at treffsikkerheten til anslaget ikke kan beregnes. I oppgaven estimerer jeg først en makromodell som beregner utgifter til alderspensjon i folketrygden. I modellen vil utgiftene være drevet av endringer i forholdet mellom antall sysselsatte og antall alderspensjonister i befolkningen. Jeg fremskriver modellen for årene 2010-2050. Jeg ønsker å si noe om hvor usikre de fremtidige pensjonsutgiftene er, og estimerer deretter makromodellen med en stokastisk befolkningsprognose. Da vil historisk usikkerhet i de demografiske variablene speiles i de estimerte kostnader til alderspensjon, slik at treffsikkerheten i prognosen kan beregnes. Effekten av dødelighetsutvikling i det nye pensjonssystemet innarbeides i to ulike alternativer. I alternativ 1 holdes uttaksalderen for pensjon uendret og det gjennomsnittlige ytelsesnivået i befolkningen vil variere for en stokastisk endring i forventet levealder. I alternativ 2 varierer uttaksalderen for tilfeldige endringer i dødelighet for å opprettholde et fastsatt ytelsesnivå. En gruppe med 60 åringer vil derfor bestå av en blanding av personer som velger ett av disse to alternativene. Tilnærmingen med å endre henholdsvis kun pensjonsytelsene (alternativ 1) og kun pensjonsalder (alternativ 2) gir et opplegg som dekker mulighetsområdet for hva som trolig vil skje. Den virkelige effekten vil ligge et sted mellom disse to ytterpunktene. Det forventes betydelig aldring i befolkning fremover, som vil øke utgiftene til alderspensjon betraktelig. Beregning av alternativ 1 gir at dersom uttaksalderen holdes konstant så vil offentlig pensjonsutgiftsrate (PUR) med 80 prosents sjanse måtte økes med mellom 2,7 og 5,4 prosentpoeng frem mot 2050, sammenliknet med nivået i 2010. Endringen i PUR tilsvarer den nødvendige skatteøkningen for å løpende finansiere pensjonsutgiftene gjennom skattlegging. Økningen i raten skyldes aldringen i befolkningen og variasjonen er som følge av demografisk usikkerhet. I alternativ 2 gir variasjon i uttaksalder et bredere prognoseintervall for PUR, enn i alternativ 1. Den nødvendige skattesatsen vil øke med mellom 1,4 og 6,6 prosentpoeng for å finansiere pensjonssystemet fortløpende, sammenliknet med i 2010. I de skisserte alternativene er det antatt at det folketrygden sparer på å innføre delingstallet (17,4 prosent i 2050) påfører den enkelte pensjonist en kostnad i form av tilsvarende lavere ytelser. Dersom ytelsene isolert sett øker, vil ytelsesnivået i mindre grad være avtakende (som skissert), med konsekvensen av at utgiftene til alderpensjon vil kunne øke betraktelig. Demografisk utvikling kommer til å spille en stor rolle for utgiftsnivået til offentlige alderspensjoner i Norge. Utgiftene kan både bli vesentlig høyere enn antatt, men også lavere, avhengig av demografisk utvikling. I referansesituasjonen øker pensjonsutgiftene fra 119,4 milliarder kroner i 2010 til 295,0 milliarder kroner i 2050. Bredden i et 80 prosent prognoseintervall i alternativ 1, gir at utgiftene kan variere med 51 milliarder kroner i 2050. I alternativ 2 vil kostnadene i 2050 med 80 prosent sannsynlighet kunne variere med 100 milliarder kroner, avhengig av demografisk utvikling. Det er relativt stor usikkerhet i begge alternativene, også etter at det er kontrollert for effekten av usikkerhet i dødelighet (gjennom delingstallet). Et av hovedmålene i det nye pensjonssystemet var å holde utgiftene til alderspensjon på et fornuftig nivå. Den antatte effekten av nytt pensjonssystem er i mine beregninger 44 milliarder kroner i 2050, målt i faste lønnskroner. Omregnet til priskroner tilsvarer det 80 milliarder kroner. Totalt sett er den antatte effekten av nytt pensjonssystem midt mellom effekten av usikkerhet i den fremtidige befolkningsutviklingen i de to alternativene. Følgelig kan jeg konkludere med at demografisk usikkerhet vil gi stor påvirkning for utgiftsnivået i offentlige utgifter til alderspensjon i fremtidige år.