Denne oppgaven har analysert etnisk revitalisering blant bribri i Costa Rica. Jeg har fokusert spesielt på rollen til det etnopolitiske lederskapet, og hvilke strategier de har tatt i bruk for å legitimere sin posisjon. Oppgaven har et historisk perspektiv, fordi jeg mener at etnisk revitalisering er en reaksjon på en historisk prosess. I bribris tilfellet hevder jeg at forholdet mellom provinsen Talamanca og landets myndigheter er av avgjørende betydning. Fra 1940-tallet begynte staten et storstilt assimilieringsprogram for å homogenisere landets befolkning. Infrastrukturen ble kraftig forbedret, og det kom skoler i de fleste lokalsamfunn, også i Talamanca. Det ble også opprettet reservater for den indianske befolkningen, men med den hensikt å knytte dem nærmere opp mot nasjonale institusjoner. I 1980 ble Costa Rica rammet av en økonomisk krise på grunn av høye oljepriser, og det statlige oljeselskapet fikk konsesjon til å lete etter olje i Talamanca reservatet. De trakk seg ut fem år senere på grunn av manglende funn, men deres nærvær hadde store konsekvenser for lokalbefolkningen. En gruppe intellektuelle i allianse med de eldre, hadde hele tiden vært i mot Recopes arbeid, og de dannet en politisk motpol og utviklet seg etter hvert til å bli den etnopolitiske eliten. De satset på å ta del i storsamfunnets goder samtidig som de ønsket å bevare sin kulturelle egenart. De ønsket å utvikle samfunnet i tråd med bribri kulturen, og de fikk økonomisk bistand fra Holland til et prosjekt kalt Namasöl. På grunn av sin status som urfolk, har bribri visse rettigheter som er nedfelt i blant annet ILO konvensjon 169. Det store diskusjonstema er imidlertid retten til selvstyre eller autonomi. Det har etter hvert utviklet seg en konflikt innad i den etnopolitiske eliten mellom de som "lever for" politikken og de som "lever av" den sagt med Webers uttrykk. Dette kan få følger for både utviklingsprosjektenes bærekraft og dessuten lederskapets legitimitet.