Oppgaven handler om legers erfaring av autonomi i arbeidet. Autonomi betraktes som et definerende kjennetegn ved profesjoner, og omfatter kontroll over organisering av egen praksis. Når det gjelder den enkelte leges erfaring av autonomi handler denne om hvorvidt legen er fri til å utøve skjønn, ta beslutninger og arbeide selvstendig. Undersøkelsen går ut på å studere legers erfaring av autonomi 3 år etter endt utdanning, samt om ulike former for kompetanse har sammenheng med sterk opplevelse av autonomi. Særlig interessant er det å studere leger, fordi flere av de helsepolitiske reformene som har blitt gjennomført de siste tiårene kan ha rammet legenes frihet til å ta beslutninger på bakgrunn av medisinske hensyn alene. Jeg bruker kvantitative data til å se på hvor autonome legene er, og i hvilken grad ulike former for kompetanse ser ut til å henge sammen med sterk erfaring av autonomi. I oppgaven finnes også teoretiske betraktninger knyttet til hvordan begrepet ”autonomi” kan forståes i en profesjonssosiologisk sammenheng, særlig på individuelt nivå. De kvantitative dataene som brukes i undersøkelsen er hentet fra HiOs StudData-prosjekt. StudData er en longitudinell spørreundersøkelse gjennomført av Senter for profesjonsstudier, hvor studenter som tar profesjonsutdanning mottar spørreskjemaer ved studiestart, studieslutt og henholdsvis 3 og 6 år etter endt utdanning. Legene som har mottatt spørreskjema 3 år etter endt utdanning er enhetene i denne undersøkelsen, og spørsmål fra fire ulike spørsmålsbatterier brukes som mål på autonomi og kompetanse. Det legges til grunn en bred forståelse av kompetanse hvor ulike typer kunnskap og ferdigheter skal benyttes i analysen; de som er relevante for yrkesutøvelsen, samt legenes holdning til kontroll fra staten og internt i profesjonen. StudData-materialet forteller at legene 3 år etter endt utdanning føler seg svært autonome i arbeidet. Jeg undersøker videre om arbeidssted har sammenheng med sterk opplevelse av autonomi, og finner at sykehusleger opplever å være mindre autonome enn andre leger. Når kompetanse tas inn i analysen endrer dette forholdet seg, og det viser seg at leger med bred kunnskap og relasjonelle ferdigheter har langt større sannsynlighet for å erfare autonomi. Verken legenes holdning til å bli kontrollert utenfra eller medisinsk-teknisk kunnskap synes å påvirke deres erfaring av autonomi. Funnene i denne undersøkelsen peker i en annen retning enn de fleste andre studier (Burdi & Baker 1999; Lian 2003) og ikke minst teorier (Haug 1973; McKinlay & Stoeckle 1988; Freidson 1970) på feltet, og kan således være vanskelig å forklare. Riktignok er disse tidligere studier og teorier lite egnet for direkte sammenligning med både enhetene og deler av innholdet i min oppgave, men jeg anser det likevel som viktig å sette arbeidet inn i en videre kontekst. Samtidig skal denne oppgaven være et bidrag i diskusjonen om utviklingen av legenes autonomi og forståelsen av profesjonelles autonomi på generell basis. Oppgaven avsluttes dermed ved å se mine resultater i sammenheng med relevante helsepolitiske endringer og gjeldende teorier på feltet.