Denne oppgavens tema er hvordan begrepene totalforsvar og samfunnssikkerhet rammes inn og fylles med ulik mening av aktører i det nasjonale beredskapsapparatet. Det er behov for å tilpasse sikkerhets- og beredskapsarbeidet til endringer i det norske samfunnet og i våre omgivelser. Oppgavens utgangspunkt er totalforsvarskonseptets to hovedpilarer – det sivile beredskap og det militære forsvar – og deres utvikling i overgangen fra kald krig til samfunnssårbarhet, der jeg spør: Hva kjennetegner diskurser om totalforsvar og samfunnssikkerhet i sivil og militær sektor, og hvordan kommer dette til uttrykk i praksis? Til grunn for analysene ligger offisielle dokumenter som tar for seg planlegging for et robust og sikkert samfunn. Disse forholder sentrale aktører seg til i forsøket på å gi begrepene totalforsvar og samfunnssikkerhet bestemte meninger. Diskursanalyse som teori og metode kombineres med intervjuer og observasjoner. I tillegg nyttes to teoretiske tilganger til risiko- og sikkerhet: Becks risikosamfunnsteori og anmodning om å skape nye begreper og institusjoner i møtet med dagens grenseoverskridende risikoer (1986, 2003). Og den Foucault-inspirerte Københavnerskolen som vektlegger at sikkerhet må ses i et bredere perspektiv enn det tradisjonelle statlige og militære perspektiv (Wæver og Buzan1998). Endrede økonomiske og sikkerhetspolitiske rammebetingelser står sentralt i sikkerhets- og beredskapsarbeidet. Overgangen fra en strategisk trussel til et komplekst og sammensatt risiko- og trusselbilde, må møtes med et bredt spekter av virkemidler. De nasjonale virkemidlene er fordelt mellom sivil og militær sektor, som er gjensidig avhengige og må ses helhetlig dersom samfunnets sikkerhetsressurser skal brukes klokt og effektivt. I fare for internasjonal marginalisering må Norge søke innflytelse der man kan, også ved å vise vilje til risikodeling. Det nasjonale utgangspunkt var totalforsvarsrammen, men i kjølvannet av nye sikkerhetsutfordringer fremtrer alternativer: militær sektor velger en utvidet sikkerhetsramme (Buzan og Wæver), mens sivil sektor velger risiko- og sårbarhetsrammen (Beck). I sivil sektor beskrives nyordet samfunnssikkerhet som et tverrsektorielt virkemiddel i møtet med risiko- og sårbarhetssamfunnets sikkerhetsutfordringer, mens totalforsvarsbegrepet ses som et svar på trusselen om en total krig der hele samfunnet skulle trekkes inn i et totalt forsvar. Dette trusselbildet er ikke lengre relevant, dermed bidrar totalforsvarsbegrepet til å reprodusere den norske forsvarstradisjonen, og hindrer innovasjon og fokus på fredstidshendelser. I militær sektor vises det til at totalforsvaret i utgangspunktet var ment å være et fleksibelt og tilpassningsdyktig konsept. Det er forankret i folket gjennom den samlende nasjonale erfaring fra annen verdenskrig og er dermed en ressurs som er gjenkjennelig. Til tross for at konseptet ble sementert i kaldkrigstenkning for lenge er dette en praktisk og økonomisk løsning for et samfunn med begrensede ressurser. Derfor bør det tas med videre i en modernisert form. Samfunnssikkerhet ses som en del av et utvidet sikkerhetsbegrep sammen med stats- og menneskelig sikkerhet. Samfunnssikkerhet slik sivil sektor ser det er for bredt, idet det handler om alt mellom ”tåtesmokker og terrorisme” og blir dermed tømt for mening. De konkluderer med at deres hovedansvar er statssikkerhet, mens de bidrar til samfunnssikkerhet for eksempel i nordområdene, og menneskelig sikkerhet i internasjonale operasjoner. Forskere og byråkrater må i planleggingen for et sikkert samfunn forholde seg like mye til økonomiske budsjetter som sikkerhetsbehov, mens politikerne får den sikkerheten de er villige til å betale for. De stilles til ansvar av media og opinionen dersom ekstraordinære hendelser viser at dette ikke var nok. I en dynamisk veksling mellom diskurs og praksis fremkommer endringer i hvordan man sier og gjør sikkerhet, om en med små motvillige skritt. Aktørene arbeider med å finne sine roller i de nye gråsonene som har oppstått der det tidligere var klare grenser, mellom krig og fred, innenriks og utenriks, nasjonalt og internasjonalt. Prosessen går sakte i retning av større samordning og samsyn, og det institusjonaliseres nye møtepunkter for debatt, planlegging og øving. Dette til tross så deler Norge problemstillinger med andre land, som manglende transparens, koordinering og klare ansvarslinjer.