Hensikten med denne oppgaven er todelt. For det første ville jeg ta i bruk og prøve ut institusjonell etnografi for å se hva dette teoretiske og metodiske perspektivet kunne bli til i praksis. For det andre ønsket jeg å belyse Oslo kommunes graffitipolitikk og bruke denne som inntaksport til å studere en politisk prosess, og avdekke hvordan noen av aspektene ved samfunnets styring gjøres. Jeg ville ved hjelp av Oslo kommunes offentlige hukommelse, i form av offentlige dokumenter og nettsider, å gå inn i graffitipolitikken og se hvordan den er blitt gjort, eller rettere sagt gjøres. Da hverdagen sjelden byr på ressurser til å tre inn i å undersøke samfunnet rundt en, har samfunnsforskningen noe av sitt spillerom nettopp her. Sosiologien ligger i denne oppgaven i det å skape en forlengelse av folks hverdagskunnskap, en kunnskap de kan inkorporere i sin egne kunnskap om sitt liv og sine erfaringer. Institusjonell etnografi er et perspektiv og en fremgangsmåte som med et etnografisk blikk søker å undersøke og kartlegge en bit av den sosiale verden fra et startsted i erfaringene til de menneskene som på en eller annen måte er involvert i den biten av verden man ønsker å undersøke. Fra et slik ståsted er ambisjonen å oppdage hvordan et samfunns styringsrelasjoner og institusjoner gjøres, uten at menneskene blir undersøkelsens objekter i seg selv. Det er de institusjonelle og styrende relasjonene som mennesker former og formes av, koordinerer og koordineres av som er en undersøkelses fokus. Det er de aspektene ved institusjonene som er relevante for menneskers erfaringer og arbeid, for koordinering på tvers av tid og sted, som trer frem som en undersøkelses objekt (Smith 2005:38). Jeg starter i hverdagserfaring med håndtering av graffiti i Oslo kommune retter derfra blikket oppover for å belyse hva som skjer med et fenomen som graffiti da det blir gjenstand for politikk og styring. Hvordan snakkes graffiti om, hvordan kan det snakkes om? Blir nyansene i graffitiene objektivert av styringsrelasjonene? Hvordan formidles graffitipolitikken og hvilken politisk linje er det som faktisk føres? Mitt forskningsspørsmål er på denne bakgrunnen: hvordan gjør Oslo kommune graffitipolitikk?