Nyere ”mainstreamteori” innenfor sosiologi knytter an til tematikken kjærlighet og moderne pardannelse. Det moderne parforholdet synes faktisk i noen grad å være inngangsporten til en forståelse av omfattende sosio-kulturelle endringstendenser i vår egen tid. Av internasjonalt anerkjente sosiologer kan vi nevne Anthony Giddens, Zygmunt Bauman og Elisabeth Gernsheim-Beck og Ulrich Beck. Mens parforhold tidligere ble beskrevet i termer av rollekomplementaritet, kjønnsmakt og kvinners avhengighet av menn, er spørsmålet i dag om parforhold snarere går i retning av at partene kan betraktes som to uavhengige personer, altså forhold hvor partene tar med seg sine krav og forventninger inn i forholdet og holder ut kun så lenge de føler at forholdet gir ”meg” noe? Går parforhold i retning av det for eksempel Giddens har beskrevet som ”det rene forhold”, det vil si et forhold der den enkeltes utbytte står i fokus, snarere enn et forhold der gjensidige forpliktelser danner grunnlaget for å finne løsninger på felles utfordringer? Gjennom intervjuer med moderne kvinner med erfaring fra parforhold, har jeg forsøkt å gi noen svar på dette. Jeg har særlig tatt utgangpunkt i Giddens’ og Becks beskrivelse av den senmoderne individualiseringsprosessen, der de mener at individet fristilles fra tradisjonelle roller – individualiseringstesen. Individet har fått økt frihet, og er aktiv i forhold til utformingen av sin egen identitet. Dette er sett opp mot moderne kvinners konkrete erfaringer fra heteroseksuelle samliv, der blant annet foreldreskap, arbeidsdeling, seksualliv, kommunikasjon og følelser utgjør sentrale temaer i det empiriske materialet. Denne oppgaven er bygget opp på den måten at jeg presenterer en kort oversikt over pardannelsens og ekteskapets moderne historie. Jeg har videre gjort rede for dagens situasjonsbilde når det gjelder ekteskap, samboerskap og brudd-/skilsmissefrekvens: altså hva statistikken på området kan fortelle oss. Dernest har jeg redegjort for nyere forskning på feltet. Mitt teoretiske utgangspunkt er den såkalte individualiseringstesen – med hovedvekt på Beck-Gernsheim/Beck og Giddens. Teorikapitlet er imidlertid supplert med kritiske bemerkninger til denne måten å fortolke den nye modernitetens kjærlighet, samliv og ekteskap på. Mitt empiriske materiale er forsøkt lest i sammenheng med teorienes postulater: hva enten de dreier seg om kvinnenes behov ”eget liv” eller om nærhet og kjærlighet fremdeles dyrkes og aksepteres innenfor asymmetriske forhold. Analysene er således forsøk på å se teori og empiri i sammenheng; å klargjøre under hvilke betingelser ”mine” kvinner lever og ønsker å leve sine liv og samliv.