Denne oppgaven undersøker forekomsten av partnervold og hvilken betydning partneres relative maktforhold har for utøvelsen av slike voldshandlinger. Maktbalansen i parforholdene defineres ut ifra tre relative mål på sosioøkonomisk status: partnernes relative utdanningsnivå, relative sysselsettingsstatus og deres relative inntektsnivå. Ved å bruke data fra en representativ undersøkelse av forekomsten av vold i Norge (2003) undersøkes gifte og samboende menn og kvinners erfaringer med ulike former for partnervold (N = 3431). All makt- eller voldsbruk som undersøkes er utøvd av respondentenes daværende ektefelle eller samboer. Det skilles mellom tre ulike former for partnervold: bruk av kun fysisk makt, bruk av kun psykisk vold og bruk av både fysisk makt og psykisk vold mot partner. Analysene viser at fordelingen av makt innenfor parforholdet ikke har noen utpreget betydning for hvorvidt det utøves kun fysisk maktbruk. Derimot ser dette ut til å ha en betydelig innvirking på utøvelsen av psykiske voldshandlinger. Av analysene fremgår det at både menn og kvinner som er i en sterkere maktposisjon enn partner har en forhøyet risiko for å bli utsatt for psykisk partnervold. Sannsynligheten for å bli utsatt for psykisk vold stiger parallelt med maktskjevheten mellom partnerne. Dette betyr at jo høyere inntekten eller utdanningen er i forhold til partner, desto høyere er sannsynligheten for å bli utsatt for psykisk vold. Når det gjelder risiko for å bli utsatt for både fysiske og psykiske voldshandlinger fra partner, viser analysene at maktbalansen i parforholdet hovedsakelig har betydning for kvinners voldsrisiko. Kvinner som har høyere inntekt, høyere utdanning eller som er i arbeid når partner er arbeidsledig har en forhøyet risiko for å utsettes for begge disse formene for partnervold. Det å være i arbeid når partner er arbeidsledig øker også menns risiko for å utsettes for denne sammensatte voldsformen. Funnene antyder at det er ulike mekanismer i virkning bak de ulike voldshandlingene, og slik understrekes relevansen av å skille mellom ulike typer voldshandlinger i studier av partnervold. Studien skiller seg klart fra hva som foreligger av tidligere forskning på partnervold i Norge. For det første undersøkes forskjellige former for partnervold separat. Slik tegnes et mer nyansert bilde av partnervold enn det som har kommet frem i tidligere studier. For det andre fokuserer studien på relasjonelle forklaringsfaktorer. Slike faktorer er foreløpig ikke undersøkt i Norge, ettersom den norske forskningen kun har fokusert på forskjellige former for individuelle faktorer. Analysefunnene som påvises i oppgaven antyder at det er både relasjonelle og individuelle mekanismer i virking, og at disse derfor må studeres sammen. For det tredje argumenteres det for å forstå voldsbruk i lys av kulturelle forståelser av maskulinitet og femininitet. Menn og kvinner må forholde seg til de kulturelle normene rundt kjønn og makt, og for å forstå mer av både likheter og forskjeller i menn og kvinners voldsbruk må volden ses i forhold til slike sosiale kjønnsrollenormer. Ettersom den norske forskningen på partnervold er forholdsvis begrenset, er dette en tilnærming som foreløpig har fått lite fokus.