Når klimakrisen er så alvorlig, hvorfor skjer det så lite? En viktig forklaring er at fastgrodde teorier fra 1800- og tidlig 1900-tallet fortsatt utøves blant økonomer i dag, fremkommer det i analysen. Avhandlingen tar for seg hvordan den konvensjonelle virkelighetsbeskrivelsen oppstår gjennom bruk av visse grunnleggende metaforer slik som ”den usynlige hånd”, ”velferd er nytte” og ”regnskap er fakta”. Slike tankebilder fra tidlig industri-alder lager en ubevisst ramme rundt diskusjonen om miljø og klima. De bidrar til at noen tiltak automatisk foretrekkes mens andre nedprioriteres. Én sentral konklusjon er at begrepet om ”kostnadseffektivitet” låner administrative tyngde fra en slik uuttalt virkelighetsforståelse blant mennesker med bakgrunn i økonomi. Samtidig påføres et skinn av vitenskaplighet til resultater som har lite med naturvitenskaplig metode å gjøre. Avhandlingen munner ut i spørsmålet om det ikke kreves minst én tilleggsdimensjon for verdsettelse av naturgoder i tillegg til vanlige penger. Den drøfter mulige rammer og scenarier for en komplementær pengetype som refererer direkte til klimautslipp og som ikke kan byttes direkte til penger. Undersøkelsen ser på hvordan såkalte ”special purpose money” kan bidra til flere verdidimensjoner innenfor det økonomiske system. Dette er første gang – særlig i norsk sammenheng – at det metaforiske grunnlaget for økonomi analyseres i bredde opp mot nyere miljø- og klimapolitikk.