Målet med oppgaven er å se hvordan to av Norges ledende humanitære organisasjoner - Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp - etterlever prinsippet om harmonisering, slik det fremgår av Paris-deklarasjonen fra 2005. Oppgavens empiri er relevante strategidokumenter fra de to organisasjonene, norske og tanzanianske myndigheter og fra multilaterale organisasjoner. Det tas utgangspunkt i organisasjonenes HIV/AIDS-relaterte prosjekt i Tanzania. Å bekjempe HIV/AIDS-epidemien er gitt et særlig fokus, blant annet gjennom FNs tusenårsmål. Oppgaven søker å analysere harmoniseringsidealet og dets mulige følger i et maktperspektiv, og ser på hvordan og hvorvidt harmoniseringsarbeidet endrer fordelingen av den strukturelle, ideologiske/idémessige og økonomiske makten mellom aktørene. Bistandspolitikken er statsvitenskapelig sett en ung fagkrets, og idealene har skiftet gjennom årene. Fra konkret, kortsiktig nødhjelp i form av varer og tjenester eller som ren handelspolitisk strategi – til langsiktig utviklingshjelp eller med politiske føringer knyttet til for eksempel menneskerettigheter, demokratisering, likestilling, godt styresett eller antikorrupsjon. Måten hjelpen gis på er viet stadig mer oppmerksomhet. Både OECDs policy coherence-arbeid og de to harmoniserings-deklarasjonene fra 2003 og 2005 har hatt som mål å forplikte verdens stater til en samordning av bistandsinnsatsen som dermed skal føre til mer effektiv bistand. Funnene i oppgaven viser at sammenlignet med offisielle norske strategier og internasjonale planverk fra FN-organisasjonene, har de to norske organisasjonene i liten grad basert oppbygningen av dokumentene, prioriteringene og operert med et indikatorsett – som kan vises til som et fullverdig eksempel på harmonisering. Mottagerlandenes regjeringers strategier er på den andre siden så altomfattende at de vanskelig kan sies å inneholde klare prioriteringer. Harmonisering må kunne sies å være et gode når koordinert bistandsinnsats fører til mer effektiv hjelp, og at riktig mengde og type innsats fordeles til ulike målgrupper basert på ulike tilbyderes forskjellige kompetanse. Harmonisering er ikke bra hvis det i praksis fremstår mer som et byråkratisk skinn-tiltak som bare fornyer måten å forfatte plandokumenter på. Harmonisering fungerer heller ikke til det bedre i situasjoner hvor man ikke tar inn over seg mottagers behov, og/eller at mottager ikke tydelig prioriterer eller definerer sine behov. Dersom harmoniseringsarbeidet gjør at mangfoldet forvitrer, makten i for stor grad legges på mottagerlandenes regjeringers premisser, er harmoniseringen heller ikke bra. All den tid målet med harmonisering er å bidra til mer ensrettede prioriteringer, beslutninger og koordinerte avgjørelser, er det en naturlig konsekvens at det også vil føre til at beslutninger på toppnivå blir mer avgjørende. Skal det tas færre, men mer overordnede beslutninger, vil det måtte være slik at de som tar disse beslutningene får mer å si. Skal man godta intensjonene med harmonisering og koordinering, må man også godta en viss konsentrasjon av makt. Slik strategi-instituttet er i dag, vil det også måtte bety en sterk statlig medvirkning. På tross av at den norske modellen er kritisert for å bestå av mange organisasjoner i en svært tett dialog med staten, synes ikke de norske aktørene å ha sett på implementeringen av harmoniseringsprinsippet som fordelaktig. Hovedkonklusjonen er at dersom man ser kritisk på organisasjonenes rolle og innsats, synes resultatet av deres bevissthet rundt harmoniseringsarbeidet å være for lite prinsipielt og overordnet. Neste generasjons myndighetsstrategier må fremstå mer prioriterte enn dagens. Organisasjonene må på sin side institusjonalisere retningslinjer og kultur for at harmonisering av egne strategier med strategiene til regjeringen i mottagerlandet skjer i større grad – spesielt harmonisering av rutiner for monitorering, evaluering og budsjettering.