I denne oppgaven argumenterer jeg for at mediene er utøvere av tankemakt; de har makt til å definere problemer, foreslå løsninger og dermed påvirke beslutninger. Denne definisjonsmakten utøves mest effektivt gjennom bruken av tolkningsrammer; en metode for å fremheve et eller flere utvalgte aspekter ved virkeligheten i en tekst. Oppgaven tar utgangspunkt i et institusjonelt perspektiv på medienes rolle i det norske samfunnet, og den undersøker en hypotese fremsatt om medienes rolle i politiske skandaler; individualiseringshypotesen. Hypotesen er formulert i tre punkter: 1) Skandalen handler om, og begrenses til, individuelt ansvar, 2) Strukturelle spørsmål behandles ikke, og 3) Det legges opp til at individuelle ledere ofres. Det er fire hovedfunn fra analysen: •Det første er at analyseresultatene avisene sett samlet gir støtte til bare ett av tre punkter i individualiseringshypotesen. 64% av kommentatorene anlegger en tolkningsramme hvor skandalen handler om, og begrenses til, individuelt ansvar. •Det andre funnet er en mellomkategori som er avdekket i hypotesens andre punkt, hvor kommentatorene behandler strukturelle spørsmål på en individualiserende måte eller ved å definere dem ut av saken. •For det tredje har jeg diskutert hvordan en differensiering av avisene, altså en avstikker fra det institusjonelle perspektivet, har vist at de politiske kommentatorene i de tabloide avisene VG og Dagbladet benyttet seg av individualiserende tolkningsrammer når de analyserte ’Valla-saken’. •Det fjerde hovedfunnet dreier seg om hvordan kommentatorene i alle de fire avisene gikk i flokk, og i liten grad viste vilje til å presentere alternative tolkningsrammer, og da spesielt tolkningsrammer av strukturell art.