Denne oppgaven belyser hvordan det ble argumentert i beslutningsprosessen om NAV for at samordning gjennom reorganisering skal løse kasteballproblemet og styrke arbeidslinja. Toulmin/Dunn-modellen for strukturering av argumentasjon blir brukt for å rekonstruere og analysere argumentasjonen. I initieringen er det kasteballproblematikken som er i fokus, mens utredningsutvalget fokuserer på arbeidslinja. Regjeringen vektlegger en felles førstelinjetjeneste som både skal løse kasteballproblemet og styrke arbeidslinja. Stortinget vedtar en modell hvor Aetat og trygdeetaten slås sammen til en ny arbeids- og velferdsforvaltning med et forpliktende samarbeid med den kommunale sosialtjeneste. Som underbygging for at reorganisering skal løse kasteballproblemet og styrke arbeidslinja viser beslutningstakerne til forsøk, forskning og internasjonale erfaringer. Selv om evalueringene av forsøkene ikke gir noen klare holdepunkter for om kasteballproblemet blir løst og at arbeidslinja blir styrket ved samordning, bruker Regjeringen og Stortinget disse forsøkene i grunngivingen av hvordan samordning gjennom reorganisering vil løse problemene knyttet til kasteballproblematikken og styrke arbeidslinja. Kasteballproblemet er heller ikke ordentlig utredet, fordi dataene som brukes gir ikke et fullstendig bilde av sambruken. Fenomenet er heller ikke enkelt å undersøke, da oversendelser mellom etatene ofte vil ha opphav i den lovbestemte arbeidsdelingen mellom etatene. Beslutningstakerne lærer derimot av erfaringer fra reformer i velferdsreformen i Storbritannia, som tilsier at det må satses mer på kompetansebygging og gi de ansatte mer tid til å sette seg inn i ansvarområdet for at en samordningsreform skal lykkes. Stortinget ber derfor Regjeringen å utarbeide en plan for en samlet kompetanseutvikling i den nye arbeids- og velferdsforvaltning.