Forente arbeidere i europeiske land? -En analyse av europeiske samarbeidsutvalg i multinasjonale konsern Arbeidstakere i EØS-området fikk den 22. september 1994 en ny mulighet til faglig samarbeid over landegrensene. Da ble EU-direktivet om europeiske samarbeidsutvalg (ESU) vedtatt. Formålet med direktivet er å bedre arbeidstakernes rett til informasjon og konsultasjon i konserner og foretak som omfatter virksomhet i flere medlemsstater. Det omfatter konsern med minst 1000 ansatte, og med 150 arbeidstakere i minst to medlemsland. Jeg tar utgangspunkt i arbeidstakersiden og ser først på hvordan ESU-direktivet ble en realitet, på hvilken måte den europeiske fagbevegelsen (ETUC) deltok og hvor stor kontroll den hadde i prosessen. Dernest undersøker jeg hvilke erfaringer som er gjort og hvilke konsekvenser disse kan få for den europeiske fagbevegelsen. Formålet er å diskutere om erfaringene med direktivet kan føre til en mer enhetlig europeisk fagbevegelse, og om det fins indikasjoner på utviklingen av et korporativt system på europeisk nivå. Det teoretiske utgangspunktet hentes fra Stein Rokkans (1987) to basistyper for representasjon i nasjonalstaten: En territorial (numerisk demokrati) og en funksjonell (korporativ pluralisme) kanal. Deretter setter jeg opp en formell modell for korporatisme, hentet fra Williamson (1989). Den analytiske modellen bygger på Øyvind Kalnes' (1995) to forutsetninger for å kalle den europeiske sosiale dialog mellom partene i arbeidslivet for mer eller mindre korporativ: a) I hvilken grad organisasjonene er sterke og enhetlige og b) i hvilken grad disse organisasjonene er gitt privilegier i beslutningsprosessen (deltakelse og kontroll). Maastricht-traktaten fra 1992 inneholdt en egen "sosial protokoll", som ga partene i arbeidslivet på europeisk nivå en særstilling med hensyn til lovgivning, og en mulighet til å utvikle lovgivning på egen hånd - gjennom avtaler. Direktivet om ESU var den første rettsakt vedtatt med grunnlag i denne protokollen. Analysen konkluderer med at den europeiske fagbevegelsen i stor grad oppfylte betingelsene om deltakelse og kontroll i beslutningsprosessen. ETUC opptrådte som en samlet organisasjon og med en tilnærmet monopolsituasjon. Kontrollen ble oppnådd gjennom en solid koalisjon med EU-kommisjonen og trusselen om tilbaketrekning av støtte til den europeiske integrasjonsprosessen. Direktivet kan også bidra til å oppfylle betingelsen om en sterk og enhetlig organisasjon på europeisk nivå, men foreløpig er det for tidlig å trekke denne konklusjonen. Arbeidstakerne mener det har stor betydning å få direkte kontakt med kolleger med andre land. ESU har minimal betydning for de nasjonale arbeidslivssystemene. Dette fører på den ene siden til at bestemmelsen ikke oppleves som en trussel mot sterke nasjonale organisasjoner. Det fører imidlertid også til at tillitsvalgte ikke legger tilstrekkelig "politisk kapital" inn i samarbeidet.