Er norsk selvstendighet i fare ved for tett styring av amerikansk sikkerhetspolitikk? Debatten har vært preget av ulike oppfatninger av Sovjetunionen som trussel og USA som støttespiller for Norge. Oppgaven tar for seg Norges grunnleggende sikkerhetspolitiske interesser, følger disse i endringer over tid og ser i hvilken grad landet har maktet å ivareta disse i det bilaterale samarbeidet med en tung og bety dningsfull alliert som USA. PROBLEMSTILLING Nettopp det at styrkeforholdet i denne type allianse synes svært ujevn er en motivasjon til å se nærmere på maktfordeling og mekanismer i et slikt bilateralt forhold. Legges det føringer/bindinger på utforming av sikkerhetspolitikken? Og tilfelle hvilken grad får dette praktiske konsekvenser? Vi ser på de viktigste bilaterale avtalene som er inngått mellom Norge og USA og finner ut i hvilken grad disse har styrt utformingen av norsk politikk. TEORI I et verdiperspektiv vil vi søke å finne svar på hvordan et viktig element i amerikansk idealisme, eksepsjonalismen, kan muliggjøre et likeverdig samarbeide med Norge. Realisme og idealisme er sammenfiltret i etterkrigstidens containmentpolitikk. Det finnes teorimateriale som forsøker å begrunne dette og som argumenterer for at eksepsjonalisme er en viktig del av grunnlaget for konsensus i utenrikspolitikken. "Manifest destiny" er en politisk drivkraft som har hatt konkrete virkninger for amerikansk sikkerhetspolitikk. NORSK SIKKERHETSPOLITIKK Oppgaven tar for seg kald krig perioden 1945-85. Tidsrommet kjennetegnes av sterk bipolaritet og Sovjetunionen som USA´s sikkerhetspolitiske hovedutfordrer. I denne sammenheng har norske myndigheter søkt en balansegang mellom avskrekking og beroligelse overfor Sovjetunionen samt forsøkt å kombinere dette med en imøtekommenhet overfor initiativ til samarbeide med USA. Vår største allierte har også vært en viktig økonomisk bidragsyter for å få reist et norsk forsvar på bena etter 2. Verdenskrig. Hovedmomenter i norsk sikkerhetspolitikk har vært en fast base- og atompolitikk samt noen spesielle begrensninger m.h.t. Svalbard. Denne politikken har ikke vært utsatt for større endringer. Men en sterk pliktfølelse i forhold til USA og øvrige allierte i NATO har bidratt til en tillempning av politikken. Militære krefter innad i Norge har vært en pådriver i den retningen. Opinionen har vært mer opptatt av rustningskontroll og nedbygging. AMERIKANSK SIKKERHETSPOLITIKK Utviklingen i amerikansk sikkerhetspolitisk doktrine karakteriseres utfra Gaddis' klassifisering av ulike typer handlingsretninger innenfor containmentpolitikken. Vi begynner med Truman og strongpointstrategi, begrensede ressurser asymmetriske svar og horisontal fleksibilitet og forskyvningen til perimeterstrategi. Eisenhower kom med New Look, Dulles og MAD-strategien og Kennedy opponerte med "flexible response", symmetriske svar, utvidbare ressurser, men tilbakeholdenhet overfor inngripen i eksterne forhold. Johnson, som fulgte Kennedy's linje, ble avløst av Nixon og avspenningspolitikk, Schlesinger-doktrinen, paritet i sikkerhetspolitisk virkelighet og ny policy, "Strategic Sufficiency" som svar på dette. Carter startet rustningsforhandlinger (SALT) med mange mål uten evne til å gjennomføre endringene. Reagan gjennomførte et strategisk moderniseringsprogram og START-forhandlinger. BILATERALE AVTALER OM FORHÅNDSLAGRING Bilaterale avtaler er klart nedfelt i offentlige dokumenter. Man kan også følge en debatt i forbindelse med denne type samarbeid og kan evaluere forutsetninger og effekter lettere når det eksisterer så konkrete utgangspunkt for analysen. Tre avtaler er av en slik karaktér at de kan ses på separat fra avtaler inngått generelt i NATO; Forhåndslagringsavtalen av 1981, COB avtalen og INVICTUS avtalen. KONKLUSJON Ved å dele opp sikkerhetspolitisk utvikling i tidsepoker og sammenholde norsk og amerikansk politikk kan vi se hvilken kontekst de tosidige avtalene er inngått i. Vi ser at USA som initiativtaker og pådriver har ledet an og Norge har fulgt etter. Avtalene har vært i tråd med interesser hos begge parter, men påvirket norsk sikkerhetspolitikk til en viss grad. Føringene har ikke vært åpenbare, men definitivt tilstede.