De Gaulles politiske lederskap I denne oppgaven analyseres de Gaulles politiske lederskap i lys av Webers teori om politisk lederskap. Det tas utgangspunkt i Eisenstadts tolkning av Weber. Eisenstadt hevder at en "test" på en karismatisk leder ikke bare hvorvidt han er i stand til å skape en enkelt begivenhet eller stor bevegelse, men hvorvidt han er i stand til å etterlate varig innflytelse på en institusjonell struktur gjennom å tilføre noe av hans karismatiske visjon "by investing the regular orderly offices or aspects of social organisation with some of his charismatic qualities and aura". De Gaulles lederskap belyses både ved hjelp av Eisenstads tolkning av karismatisk lederskap som setter fokus på personlig karisma og Webers teori om plebisitært demokrati som setter fokus på hvilken institusjonell struktur som fremmer karismatisk lederskap. De Gaulles lederskap analyseres derfor både på personnivå og institusjonsnivå fordi det synes å være en vekselvirkning mellom lederens og den institusjonelle strukturene betydning i den forstand at en leder må påvirke den institusjonelle strukturen for å være en karismatisk leder, samtidig som den institusjonelle strukturen enten kan hindre eller fremme et karismatisk lederskap. De Gaulles lederskap studeres innenfor en historisk kontekst; både for lettere å kunne forstå samspillet mellom person og situasjon, og utfra en målsetting om å analysere rutiniseringen av et karismatisk styre gjennom flere forskjellige faser og hvilke begrensninger og muligheter som oppstod i hver av fasene. For å kunne belyse bredden i de Gaulles lederskap er det valgt ut tre perioder, 1944-47, 1958-62 og 1962-65. For den første perioden 1944-46 viser jeg at de Gaulle ikke var en karismatisk leder i denne perioden i den forstand at han ikke fikk varig innflytelse på de politiske institusjonene. De Gaulle hadde i begynnelsen av denne perioden uklare styringsvisjoner, og da han i Bayeux-talen til slutt klargjorde egne styringsvisjoner var det for sent. I tillegg spilte ikke omstendighetene på lag med de Gaulle. De Gaulle var derimot en karismatisk leder i perioden 1958-62 fordi han fikk innflytelse på de politiske institusjonene ved å være konstitusjonens arkitekt og ved utøvelsen av hans lederskap. Årsaken til at han lyktes i denne perioden synes å ligge hos de Gaulle selv og i fordelaktige omstendigheter for et karismatisk lederskap. Han hadde klare styringsvisjoner og stilte klare betingelser ved maktovertakelsen i 1958. Det kom til uarykk en klar anerkjennelse av personen de Gaulle. De Gaulle var også en karismatisk leder fra 1962 til 1965 fordi han fikk varig innflytelse på institusjonene ved å innføre direkte presidentvalg. Annerkjennelse av personen de Gaulle ble derimot svekket i denne perioden. Parallelt med spørsmålet om de Gaulle var en karismatisk leder, blir det analysert hvorvidt den femte republikken under de Gaulle var et eksempel på et plebisitært demokrati. Konstitusjonen av 1958 samsvarte i stor grad med Webers teori om det plcbisitærc lederskap, men det viktigste institusjonelle grunnlaget til presidenten innenfor et plebisitært demokrati, et direkte presidentvalg, manglet ved den femte republikken i 1958. De Gaulles lederskap i denne perioden førte allikevel til at presidentens makt klart ble styrket, men systemet var fortsatt midlertidig i den forstand at det var grunnlagt på de Gaulles personlige legitimitet og innenfor en prekær krisesituasjon i Frankrike på grunn av Algeriekrigen. Presiden Funksjonen hadde ikke i denne perioden et eget legitimitetsgrunnlag. Da direkte presidentvalg ble innført i 1962 falt den viktigste brikken for den karismatiske lederens institusjonelle grunnlag på plass. Det førte til at karismatisk lederskap ble rutinisert i den forstand at man gikk over fra personlig karisma til institusjonell karisma.