Sammendrag av masteroppgave. Denne masteroppgaven handler om Irans utenrikspolitikk. Målet har vært å fange opp essensen i utformingen av politikken på generelt grunnlag. Jeg har tatt utgangspunkt i et enkelt spørsmål som kunne belyse iranernes relasjon til omverdenen. ”Er det realisme eller idealisme som preger Irans utenrikspolitikk”? Utenrikspolitikken er et svært bredt tema, derfor valgte jeg Khatamis presidentperiode(1997-2005). For å avgrense oppgaven ytterligere og gjøre den gjennomførbart, valgte jeg tre saksfelt som undersøkes dypere. Disse tre saksfeltene er landets streben etter atomteknologi, støtte for ytterliggående muslimske krefter i verden og landets interesse for å trekke utenlandske investorer inn i landet. Iranernes handling innenfor disse saksfeltene kunne gi oss en pekepinn på essensen i utformingen av deres politikk. Min datakilde er hovedsakelig basert på bøker og artikler skrevet av forskere. I tillegg har jeg trukket inn medias omtale av landets handling innenfor de tre nevnte saksfelter. Iran har en kompleks maktstruktur og dette er grunnen til at jeg har brukt en hel kapittel for å undersøke om hvem elle hvilke institusjoner som stiller sterkest, når det gjelder maktutøvelse og agendasetting. Det viste seg at det ikke er presidenten som har det siste ordet i utformingen av politikken. Den åndelige lederen og institusjoner under hans innflytelse er med å bestemme det endelige sluttresultatet av politikken. Det har vært vanskelig å komme med et konkret svar på om det er realisme eller idealisme som er grunnsteinen i landets relasjon til det internasjonale samfunnet, og særlig vesten. Det finnes indikasjoner på at graden av realisme og idealisme i politikken varierer fra sak til sak. Hvilke fraksjoner deltar i utformingen av politikken, er også avgjørende. Likevel ble det funnet en sterke indikasjoner på betydningen av religiøs idealisme i de viktigste sakene. Realisme er svært viktig når det gjelder å åpne landet for utenlandske investeringer. Landets atomprosjekt og støtte for ytterliggående krefter er preget av religiøs idealisme, selv om det finnes også realistiske aspekter med dem. En viktig element er synlig og det er det faktum at iranske myndigheter med de geistlige som hovedaktører, kan ikke legge bort det religiøse elementet i utformingen av landets utenrikspolitikk.