EN STUDIE AV INTERNASJONALE FAKTORERS PÅVIRKNING AV NORGES SIKKERHETSPOLITIKK I PERIODEN 1920-1995. I den senere tiden har den politiske struktur i verden gjennomgått store og raske forandringer. Dette står i sterk kontrast til utviklingen i de første 40-årene etter 2. verdenskrig. Sentrale endringer i vår del av verden, som bør nevnes i denne sammenhengen, er bortfallet av øst-vest konflikten og den påfølgende demokratiseringsprosessen i Øst-Europa, og det økte tempoet i integrasjonsprosessen i Europa. I denne oppgaven var jeg interessert i å undersøke enkelte mulige sammenhenger mellom endringer på internasjonalt systemnivå og noen nærmere definerte sider ved norsk sikkerhetspolitikk. Et sentralt spørsmål var i denne sammenhengen; Har den siste tids internasjonale utvikling ført til en endring av trusselvurdering og av valg av sikkerhetspolitiske virkemidler i norsk sikkerhetspolitikk, i forhold til tidligere perioder dette århundret? Og er det paralleller til andre perioder i århundret? Problemstillingen var å undersøke i hvilken utstrekning norske beslutningstakere i 4 perioder siden 1. verdenskrig la vekt på - grad av polaritet i det internasjonale samfunn - grad av gjensidig avhengighet nasjonene imellom - utbredelsen av demokrati i sine vurderinger av - trusler mot Norge - behovet for et militært forsvar - ønskeligheten av norsk integrasjon i internasjonalt samarbeid. I denne oppgaven var vektleggingen av den nåværende situasjonen prioritert. Det betyr at analysen av de tidligere periodene ikke var den mest sentrale, men heller sammenligningen av disse med den nåværende situasjonen. De ble mer et hjelpemiddel til å forstå den nåværende utvikling bedre. Jeg ønsket, om det var mulig, å identifisere bestemte trender med hensyn til beslutningstakernes oppfatninger av de eksterne omgivelsene og påfølgende konsekvenser for innholdet og utførelsen av sikkerhetspolitikken i de tidligere periodene. Funnene ble brukt i analysen av den nåværende situasjonen. At jeg bare konsentrerte oppmerksomheten om uavhengige variabler på systemnivå var naturlig ettersom utgangspunktet for oppgaven er å undersøke hvilken effekt endringer av faktorer på internasjonalt systemnivå har hatt for norsk sikkerhetspolitikk. I dette ligger det ingen antydning om at det er bare eksterne forhold som påvirker de respektive staters sikkerhetspolitikk. Poenget med oppgaven var derimot å undersøke om og eventuelt hvordan de utvalgte variablene påvirker/påvirket norsk sikkerhetpolitikk. Teoriene fungerte som et veiledene hjelpemiddel. I denne oppgaven ble realistiske teorier brukt til å forklare de forventede effektene av polaritet. I redegjørelsen for forventede effekter av gjensidig avhengighet vil teorier innen den institusjonalistiske tradisjon bli benyttet. For den siste uavhengige variablen vil teorier som faller inn under samlebegrepet politisk-liberalisme bli brukt. Mine forventninger om å finne relativt store likheter mellom tankene til beslutningstakerene på 20-tallet og i den siste perioden, samt likheter i politikken som ble ført slo bare delvis til. Oppfattelsen av effektene til de internasjonale effektene stemte i stor grad overens, mens i valget av virkemidler avdekket sammenligningen flere forskjeller. Likhetene var mest fremtredende for begynnelsen av 20-årene. Dette var å forvente ettersom de uavhengige variablene på dette tidspunktet i stor grad stemte overens med de i den fjerde perioden. Den største forskjellen var fraværet av maktbalansetankegangen i den første perioden. I de to periodene etter krigen dominerte motsetningen mellom øst og vest de sikkerhetspolitiske vurderingene og virkemiddelbruken. Selv om de internasjonale faktorene endret seg gradvis i de to periodene hadde man den samme oppfatningen av hva som fremmet en fredelig utvikling. Kort oppsummert var dette lav spenning, økt grad av gjensidig avhengighet og demokratiutbredelse. Dette stemte overens med de norske vurderingene i den fjerde perioden. Imidlertid sørget de internasjonale forholdene for at de norske beslutningstakerene måtte føre en annerledes politikk enn den på 90-tallet. Det er også interessant å observere at den mistenksomheten og respekten man har opparbeidet for det tidligere Sovjetunionen, enda eksisterer i forhold til Russland. Det fremgår av empirien at det å være sikret forsterkninger i en krisesituasjon enda er en viktig motivasjonsgrunn for å delta i internasjonalt samarbeid.