Denne hovedoppgaven handler om menneskerettighetsdimensjonen i norsk og dansk utenrikspolitikk. Norge og Danmark har tradisjonelt vært sett på som pådrivere i det internasjonale menneskerettighetsarbeidet. Til tross for lange tradisjoner og en uttalt plass i utenrikspolitikken har flere i den senere tid rettet kritikk mot Norge og Danmarks utenrikspolitiske forhold til menneskerettighetsspørsmål. Dette tiåret har brakt kritikk av norsk menneskerettighets- og utenrikspolitikk fra media og frivillige organisasjoner. Danske medier har beskyldt danske styresmakter for inkonsekvens, dobbeltmoral på grunn av handelshensyn og for å føre en politikk som er på slingrekurs. Spørsmålet er hvorfor denne kritikken har kommet opp de senere årene. Denne oppgaven undersøker derfor menneskerettighetenes rolle i norsk og dansk utenrikspolitikk i lys av to ulike teorier om internasjonal politikk, henholdsvis realismen og idealismen. I undersøkelsen identifisere jeg hva Norge og Danmark har gjort for å fremme menneskerettighetene overfor Kina. Ved den 53. konferansen ved Menneskerettighetskommisjonen i Genève i 1997, foreslo Danmark en resolusjon som uttrykte bekymring over situasjonen for menneskerettigheter i Kina. Forslaget ble forkastet før det kom til avstemning, og det er blitt hevdet at Kina straffet Danmark med å redusere kommunikasjonen på det økonomiske og politiske plan. Da beslutningen om ikke å foreslå noen kritisk resolusjon overfor Kina ble offentliggjort året etter, ble den begrunnet med at Kina hadde vist seg villig til å samarbeide om spørsmålet om menneskerettigheter. Kina hadde endret seg, og var villig til å delta i dialog , og som skulle erstatte konfrontasjon . Det interessante her er at Danmark har endret sin strategi fra konfrontasjon til dialog som lenge har vært Norges hovedstrategi overfor Kina. Oppgaven undersøker derfor om dette kan bidra til å kaste ytterligere lys over den norske strategien, og i siste instans si oss noe om under hvilke betingelser et land velger en mer eller mindre offensiv menneskerettighetspolitikk. Denne oppgaven bygger på at Danmark gikk fra å føre en strategi som var overveiende idealistisk orientert under Menneskerettighetskommisjonen i Genève i 1997 til å føre en mer realistisk orientert politikk etterpå. Utfordringen blir dermed å etterspore ulike faktorer som kan forklare variasjoner og endringer i utenrikspolitiske strategivalg. Man skulle tro at menneskerettighetssituasjonen i det aktuelle landet ville være av avgjørende betydning når land som Danmark og Norge foretar sine utenrikspolitiske strategivalg. Det var derfor viktig å vurdere menneskerettighetssituasjonen i Kina. Dette er likevel bare en blant flere faktorer som kan forklare variasjoner i den avhengige variabelen. Oppgaven undersøker derfor også betydningen av realismens tre klassiske faktorer; sikkerhetsinteresser, økonomiske interesser og diplomatiske relasjoner. Oppgaven spør derfor hvorvidt Danmarks opptreden i Menneskerettighetskommisjonen i Genève i 1997 fikk noen følger for landets sikkerhets, -økonomiske- eller diplomatiske interesser i Kina. Videre undersøker oppgaven effekten av kulturrelativismen i norsk og dansk utenrikspolitikk og spør i hvilken grad valget av utenrikspolitisk strategi kan si noe om Danmark og Norge tar hensyn til Kinas imøtegåelse av den menneskerettighetskritikken som reises mot landet. Oppgaven studerer betydningen av å satse på en dialoglinje overfor Kina og hvorvidt man med dette som bakgrunn kan betraktes som en menneskerettighetspådriver. Oppgaven konkluderer med at danske styresmakter tok hensyn til de danske egeninteressene da de valgte menneskerettighetsdialog som sitt viktigste utenrikspolitiske virkemiddel overfor Kina etter Menneskerettighetskommisjonen i Genève i 1997 og videre at regjeringene prøver å føre en politikk som tar hensyn til premisser på to ulike nivå. Både Danmark og Norge ønsker å påvirke utviklingen i Kina, samtidig som de vil verne egne nasjonale interesser. Dette lar seg gjøre overfor Kina så lenge man ikke lar kritikk i multilaterale fora være en del av strategien. I så måte styrker ikke denne oppgaven argumentasjonen for en oppvurdering av menneskerettighetene som mål for utenrikspolitikken.