Hvordan bør samfunnet organiseres for at befolkningen skal ha det så bra som mulig? Svaret på spørsmålet avhengiger av om du spør tilhengere av en nyliberal, en konservativ eller en sosialdemokratisk teori. Denne oppgaven forsøker å teste empirisk disse teorienes prediksjoner om sammenhengen mellom velferdsstaten og befolkningens subjektive livskvalitet. Dette gjøres med en panelstudie av 23 land i perioden mellom 1972 og 2002. I oppgaven kombineres aggregerte surveydata for livskvalitet med både institusjons- og disaggregerte utgiftsmål for å operasjonalisere velferdsstaten. Som hovedmetode brukes en Fixed Effects Vector Decomposition-modell som både gir mer effektive estimater og som kontrollerer for landspesifikke forhold. De empiriske analysene gir mest støtte til den sosialdemokratiske teoriens prediksjoner. En stat som tilbyr befolkningen flere sosiale rettigheter har høyere livskvalitet i befolkningen. Både velferdsstater som tar over familiens tradisjonelle omsorgsoppgaver, og velferdsstater som gir arbeiderne et alternativ utenfor markedet gjennom sjenerøse trygdeordninger, har befolkninger med høyere subjektiv livskvalitet enn andre. Disse sammenhengene opprettholdes selv om det kontrolleres for økonomisk vekst og arbeidsledighet. De er også robuste for valg av metode, enkelte land, perioder og valg av indikatorer. Det er spesielt hjelpen til de svakeste som forklarer sammenhengen mellom velferdsstaten og befolkningens livskvalitet. Og det er i stater med universelle velferdsordninger som hjelper alle at befolkningen har det best. I den eksplorative fasen av oppgaven antydes noen mekanismer velferdsstaten kan virke gjennom. Også disse mekanismene testes ved hjelp av paneldata. Disse analysene antyder at velferdsstaten påvirker folks livskvalitet ved å bedre folks helse, fordele godene jevnere, øke deres tillit til hverandre og gjennom å øke deres frihet og følelse av kontroll over eget liv.